Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Forfatter Per Anders Todal har vært journalist i ukeavisen Dag og Tid siden 1997 og tidligere vært medredaktør til bokutgivelser. Boken "Fanden på flat mark – Historier frå Kviterussland" er hans debut som sakprosaforfatter. Og den debuten har han bestått med glans.
Godt språk og gode historier
Forfatteren begynner sin historie om Hviterussland februar 2007. Han ankommer Minsk for et to måneders opphold. Men det skal bli flere og lengre opphold. Det er tydelig at Todal går inn for å lære landet å kjenne – både personlig, kulturelt og historisk. Og han klarer å få leseren med på reisen gjennom dette landets samtid og nære fortid.
Gjennom sine vandringer, møter og betraktninger fletter Todal inn landets historie på en nær og levende måte. Han klarer å kombinere en personlig og litterær tilnærming med fakta og innsikt. Som leser drives en gjennom boken med godt språk og gode historier.
"Europas siste sovjetstat"
Hviterussland var aldri et selvstendig land før Sovjetunionens fall i 1991, med unntak av åtte måneder rett etter første verdenskrig. I 1994 fant Aleksander Lukasjenko presidentvalget, og den tidligere lederen for landbrukskollektiv har sittet som president siden da. Lite tyder på at han har tenkt å gi seg med det første.
Hviterussland er av flere kalt ”Europas siste sovjetstat”. Det er kanskje for sterkt. Men landet lever åpenbart ikke opp til vestlige standarder for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Alt i Hviterussland er under politisk kontroll.
En slagmark
Boken er delt inn i 26 kapitler som på mange måter er delt inn i forskjellig tematikk. Men alt er knyttet til et hele med flyt. Forfatteren skriver om sine møter med det lokale byråkratiet, med utenlandske halliker og med lokale Hamsun-entusiaster. Han beskriver språkproblematikken som fortsatt eksisterer mellom russisk og hviterussisk. Og han beskriver et land hvor de fleste unge har ønske om reise til utlandet. Men også om unge som vil bli, som har tro på fremtiden til landet.
Todal gir leseren innblikk i landets arkitektur, krigsmonumenter og heltemot i krig. Todal besøker skogsområder hvor Stalin slaktet tusenvis av hviterussere og hvor nazistene slaktet tusenvis jøder. Han forteller om hviterussere som jobbet for Nazi-Tyskland under krigen, men som etter krigen unnslapp rettsforfølgelse ved at de gikk inn i vestlig etterretning. Han forteller også om et Hviterussland som mer eller mindre ble totalt ødelagt under andre verdenskrig, og som nesten mistet en tredjedel av sine innbyggere.
Dramatisk jødiske historier
Boken skildrer de dramatiske historiene for landets jøder. Forfatteren viser hvor viktig jødisk liv var for mange byer i Hviterussland – men som med andre verdenskrig og Stalin ble utradert. Han forteller historiene om gettoen i Minsk gjennom sine møter med eldre jøder som overlevde krigen og ble boende. En regner med at cirka 100 000 jøder ble drept bare i hovedstaden. I dag bor det rundt 11 000 jøder igjen i byen som nå opplever en jødisk oppvåkning.
Todal får også frem en interessant observasjon at mange av de jødiske emigrantene før, under og etter andre verdenskrig – ble sterke politikere i Israel som f.eks. Cham Weizmann, Gold Meier, Menachem Begin og Shimon Peres.
Forfatteren forteller forskjellige historier knyttet til Hviterussland som gjennomgående er interessante og som hele tiden er fortalt for å fortelle om dagens Hviterussland.
En viktig bok
Todal strekker sin fortelling om Hviterussland ut til resten av verden gjennom hviterussiske emigranter, landsforviste og historiske erfaringer. Men han strekker aldri sine fortellinger lengre enn at han holder fokus: Nemlig utvikling i og av Hviterussland fra rundt andre verdenskrig og frem til i dag.
Hvis det er noe som kan trekke ned, er det at boken mangler en faktaside om Hviterussland og at forfatteren har mange referanser og fakta uten at det er noter med henvisninger til hvor han finner dette. Et langt kapitel om Tsjernobyl-ulykken fra 1986 og dets etterdønninger, er godt skrevet – men kunne ha blitt kortet betraktelig ned.
Men totalinntrykket står. Andre forfattere, både norske og utenlandske, har skrevet om Hviterussland. Men få har klart å kombinere de personlige betraktningene, historiene og fakta som både gir leseren en god leseropplevelse og gir han ny kunnskap. Boken forteller en viktig samtidshistorie, men også sentral europeisk historie som vi trenger å bli minnet på.