Utdrag fra boken "Min kamp 1"For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så
stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende
bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens
laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra
utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt
mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes.
Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført
med en slik sikkerhet at de har noe nesten rituelt over seg, som om
livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen’s agreement,
som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter
til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet.
Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med
bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting
stanse. Hadde de forsøkt seg bare noen timer tidligere, ville de straks
ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger stadig
dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler,
de Lieberkühnske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans
kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den svarte substans i Mesencephalon.
Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet bevegelsen,
som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe
underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i
hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser
gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen
som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden.I samme øyeblikk livet forlater kroppen, tilhører kroppen det døde.
Lampene, koffertene, teppene, dørhåndtakene, vinduene. Jordene,
myrene, bekkene, fjellene, skyene, himmelen. Ingenting av dette er
fremmed for oss. Vi er kontinuerlig omgitt av den døde verdens
gjenstander og fenomener. Likevel er det få ting som vekker større
ubehag hos oss enn å se et menneske fanget i den, i alle fall om man
skal dømme etter de anstrengelsene vi gjør for å holde de døde kroppene
ute av syne. På større sykehus gjemmes de ikke bare unna i
egne, utilgjengelige rom; også veiene dit er skjulte, med egne heiser
og egne kjellerganger, og selv om man ved en slump skulle forville
seg inn i en av dem, er de døde kroppene som trilles forbi, alltid tildekkede.
Når de så skal fraktes fra sykehuset, skjer det fra en egen
utgang, i biler med sotete ruter; på kirkeområdet finnes det et eget,
vindusløst rom for dem; under begravelsesseremonien ligger de i
lukkede kister, helt fram til de senkes ned i jorden eller brennes opp
i ovnen. Noe praktisk formål er det vanskelig å se at denne framgangsmåten
skulle ha. De døde kroppene kan for eksempel godt bli
trillet utildekket gjennom sykehusets korridorer og bli fraktet derfra
i en vanlig taxi uten at det representerer noen risiko for noen.
Den eldre mannen som dør under en kinoforestilling kan like gjerne
bli sittende i setet til filmen er slutt, og gjennom den neste forestillingen
også. Den læreren som får slag i skolegården, behøver ikke
nødvendigvis å kjøres bort umiddelbart, det skjer ingen skade om
han blir liggende der til vaktmesteren har tid til å ta hånd om ham,
selv om det så ikke er før utpå ettermiddagen eller kvelden en gang.
Om en fugl skulle sette seg og hakke på ham, hva spiller det for rolle?
Skulle det være bedre, det som venter ham i graven, bare fordi vi
ikke ser det? Så lenge de døde ikke ligger i veien, er det ingen grunn
til hast, de kan jo ikke dø en gang til. Særlig kuldeperiodene om vinteren
burde være gunstige i så måte. Uteliggerne som fryser ihjel på
benker og i portrom, selvmordere som hopper fra høye bygninger
og broer, eldre kvinner som faller om i trappeoppganger, omkomne
som sitter fast i sine bilvrak, den unge gutten som halvdrukken faller
i sjøen etter en kveld på byen, det lille jentebarnet som havner
under hjulet på en buss, hvorfor denne hast med å bringe dem i
skjul? Anstendighet?Hva skulle være mer anstendig enn at jentas far og mor fikk se
henne der en time eller to senere, liggende i snøen ved siden av ulykkesstedet, med det knuste hodet synlig såvel som den hele kroppen,
det blodstenkede håret såvel som den rene boblejakken?
Åpent mot verden, uten hemmeligheter, slik ville hun ligge
da. Men selv den ene timen i snøen er utenkelig. En by som ikke
holder sine døde ute av syne, hvor man kan se dem ligge i gater og
streder, i parker og på parkeringsplasser, er ingen by, men et helvete.
At dette helvetet speiler livsvilkårene våre på en mer realistisk og
dypest sett sannere måte, spiller ingen rolle. Vi vet at det er slik, men
vil ikke se det. Derav den kollektive fortrengningsakten som bortslusingen
av de døde er et uttrykk for.
Nøyaktig hva som fortrenges, er derimot ikke like lett å si.
Døden i seg selv kan det ikke være, til det er dens nærvær i samfunnet
ellers altfor stort. Hvor mange døde som nevnes i avisene eller
vises på nyhetene pr. dag, varierer litt etter forholdene, men fra et
år til et annet er antallet antageligvis noenlunde konstant, og siden
det er spredt utover så mange kanaler, så godt som umulig å unnslippe.
Den døden virker imidlertid ikke truende. Tvert om er den
noe vi gjerne vil ha, og gjerne betaler for å se. Tar man i tillegg med
de uhorvelige mengder av død som fiksjonen produserer, blir systemet
som holder de døde ute av syne, enda vanskeligere å forstå. Om
ikke døden som fenomen skremmer oss, hvorfor da dette ubehaget
overfor de døde kroppene? Det må enten bety at det finnes to slags
død, eller at det finnes en motsetning mellom vår forestilling om
døden og døden slik den egentlig arter seg, hvilket i grunnen går ut
på ett: det vesentlige i denne sammenhengen er at vår forestilling
om døden har et så sterkt feste i bevisstheten at vi ikke bare blir rystet
når vi ser virkeligheten avvike fra den, men også forsøker å skjule
det med alle midler. Ikke som et resultat av en bevisst overveielse
av noe slag, som tilfellet har blitt med ritene, for eksempel begravelsen,
hvis innhold og mening i vår tid er forhandlingsbart, og
således har blitt flyttet fra det irrasjonelles sfære til det rasjonelles, ....
- Tilbake til: Her er de seks nominerte