Anmeldt av Kjell Lars Berge
I disse dager fyller faget Allmenn litteraturvitenskap 50 år. Fagmiljøet har som en del av feiringen, invitert folk flest til orienteringer og debatt om faget på en rekke arrangementer i november og desember på Litteraturhuset i Oslo.
I disse dager har Atle Kittang også gitt ut boka ”Diktekunstens relasjoner”. Kittang som er professor i Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, regnes som en viktig premissgiver for den faglige selvforståelsen overalt hvor litteraturvitenskap studeres i Norge.
Kittangs bok kan derfor gi den interesserte allmennheten en oppdatert tilgang til fagets selvforståelse. Hva er det man holder på med i allmenn litteraturvitenskap? Hva slags innsikter og forståelser av litteraturen er det dette spesielle faget bidrar med i et opplyst og nysgjerrig samfunn? Hva er litteraturvitenskapens samfunnsoppdrag – rett og slett?
Den litterære offentligheten
Slike spørsmål er ikke sære eller marginale. Når fag etableres og institusjonaliseres som vitenskap, regner samfunnet det emneområdet det behandler som viktig. Og i den tyske samfunnsfilosofen Jürgen Habermas’ klassiker ”Borgerlig offentlighet” fra 1962 får vi noe av forklaringen: Den litterære offentligheten er den delen av offentligheten der mennesket omformer sine private erfaringer til tilgjengelige ytringer og tekster.
Den litterære offentligheten utvikles slik vi kjenner den i dag, på 1700-tallet. Da ble også tekster som roman og novelle utviklet som viktige genrer. Klassiske former som versediktning på teatret og i lyrikken ble tilpasset borgerskapets hverdagslige livsverdier. Den litt sære genren ”essay”, oppfunnet av franskmannen Montaigne og engelskmannen Bacon på 1500-tallet, blir et typisk redskap for individualiserende selvrefleksjon. Reiseskildringer og biografier utvikles som sentrale genrer.
At samfunnet fortsatt regner denne litterære offentligheten som viktig, får vi en innsikt i når vi undersøker det norske samfunnets kulturpolitikk. Statlige innkjøpsordninger for bøker og tidsskrifter, understøttelsen av offentlige biblioteker, satsningen på kultursider i alle medier, kan ikke forklares på annen måte enn at samfunnet verdsetter denne litterære offentligheten og de tekster som produseres der. Der er disse tekstene og denne offentligheten som vi får anta at den allmenne litteraturvitenskapen har som sin forskningsgjenstand.
Spennende og provoserende
Tilsynelatende er Kittangs bok lite opptatt av disse mer overordnede spørsmålene omkring faget og fagets forskningsgjenstander. Overflatisk sett er utgivelsen en tradisjonell og upretensiøs artikkelsamling som det går tretten på dusinet av. ”Diktekunstens relasjoner” inneholder da også artikler som har vært trykt i diverse tidsskrifter fra Samtiden og Syn & Segn til Vagant, samt foredrag holdt her og der.
Emnene virker umiddelbart heller ikke spektakulære. I boka analyseres for eksempel poeten Bjørn Aamodts dikt og romanforfatteren Dag Solstads krigstrilogi. Selv om Kittang skriver godt og engasjert, kan valget av disse emnene neppe forklare den interesserte leseren hvorfor litteraturvitenskapen er et viktig fag. Ei heller kan de bidra til en forståelse av hva faget bidrar med av allmenne innsikter interessante i et avansert samfunn.
Men disse tekstene fungerer først og fremst som illustrasjoner av allmenne synspunkter og prinsipielle debatter som Kittang legger vekt på i en rekke spennende, men provoserende og derfor viktige, artikler. Det gjelder spesielt artiklene ”Eit relasjonelt forsvar for autonomiestetikken”, ”Høgt’ og ’lågt’, godt og dårleg. Litterær kultur og litterær vurdering” og ”Kva gjer litteratur til stor litteratur – og kva gjer vi med den?”
Artiklene fyller storparten av den første delen av ”Diktekunstens relasjonar”. I disse artiklene presenterer Kittang et iherdig forsvar for kvalitetsorienterte tekster publisert de siste 200 årene i den litterære offentligheten. Han argumenterer engasjert for at interessen for den aktive bruken av, og debatten omkring, kvalitetstekster, er et symptom på et samfunns dannelsesnivå. I så måte framstår Kittang som en kulturpessimist.
Han ser tendenser til at interessen for denne typen tekster er svekket, smaksdistinksjonene som gjør det mulig å lese kvalitetstekster, oppløses, ja utvikles overhodet ikke. Istedenfor å lese Rimbaud og Hamsun, leser folk Anne Holt og Gunnar Staalesen.
Innovervendt dystopi
- LES:
- LES:
Kittang stiller seg pent og pyntelig opp i rekken av en rekke dystopisk orienterte åndsmennesker fra kulturfilosofen Adorno til sosiologen Richard Sennett og Den svenska akademiens tidligere sekretær Horace Engdahl, som i det postmoderne samfunnet opplever at høykultur og kvalitetslitteratur marginaliseres og mister sin selvsagte hegemoniske status, og til og med reduseres til subkultur.
I det etter-industrielle samfunnet morer vi oss selv til døde. Med tanke på den allmenne litteraturvitenskapens institusjonalisering og modne alder som 50-åring, er det oppsiktsvekkende at Kittang ikke et sted i ”Diktekunstens relasjonar” reflekterer over sannsynligheten av denne pessimistiske analysen.
Kittang forankrer ikke antakelsen i noen djupere sosiologisk innsikt eller empiri. Kittang verken henvender seg til, eller interesserer seg for, den åpne, friske og skapende debatten om forholdet mellom de to litteraturer sakprosa og skjønnlitteratur som har preget norsk offentlighet de siste femten årene.
I Kittangs litteraturforståelse er litteratur synonymt med skjønnlitteratur. Kittangs bok og den posisjonen han utvikler i den, framstår som forunderlig innovervendt, ja nesten nostalgisk tilbakeskuende. Utviklingen i og av den litterære offentligheten representerer bare marginalisering og dekadanse, ikke utfordringer og muligheter.
Med en viss forundring oppdager leseren at han ikke får noe svar på hva litteraturvitenskapens samfunnsoppdrag kan være – ut over å skape og hegne om en kanonisert pyramide av skjønnlitterære verk til allmenn beundring