Søtladne noveller

"Alt det som lå meg på hjertet" er tittelen på Levi Henriksens nye samling med julefortellinger. Og dét skal han ha; det er mye hjerte og smerte i disse 13 historiene. Som i Frode Gryttens "Bikubesong" hører de på en måte sammen - alt foregår i Skogli, Henriksens etter hvert velkjente litterære bygd like utenfor Kongsvinger - og hovedpersonen i den ene novellen går igjen som biperson eller nabo i den neste.

Hverdagsmenneskets strev

Som hos Frode Grytten er det stor vilje til å hente frem vanlige folks strev med å fikse livene sine. Men det er så mange ulykker, så mye urettferdighet. Det kan være tapet av en far (en gjenganger hos Henriksen), et barns død (også en gjenganger), eller det kan være skilsmisse, med dertil hørende tap av kontakt med barna. Og Henriksen går inn i de sørgelige skjebnene med inderlighet. Historiene blir skillingsviser eller køntri-låter, de taler til hjertet og er fulle av sentimentalitet og nostalgi, de beskriver den enkle mann midt i livet, som har store drømmer, men som kommer så sørgelig til kort. Dette trenger absolutt ikke være dårlig (følelser er ikke farlig!) og når Henriksen i tillegg skriver frem originale bilder, kan leseren nikke fornøyd. Som her, der en fortvilet kvinne står på en bro over brusende vann::

"Jeg fornemmer strømmen i hele meg nå, slik jeg innbiller meg det murrer i kroppen til en giktpasient i væromslag" (s. 16)

eller her:

"Mercedesen er bestandig nyvasket, selv vinterstid når saltet setter igjen render som svettestriper på ei skjorte". (s.77)

Elendighet over alle grenser

Problemene melder seg når det blir for mye elendighet og for stort ønske om å bore inn til hjertene. Den ene historien slår den andre i hjel; de blir for like i stilnivå, stemningen er den samme hele veien, enten vi møter en prostituert fra Romania, en tolvåring som må lage jul for lillesøsteren siden mor ligger deprimert i sengen etter mannens død, eller en far som henter hjem sin narkomane sønn til jul. Ett sted glimter Henriksen til med litt humor, og jeg tok meg i å le høyt. Hvorfor ikke mer humor i alt dette gravalvoret? Hvorfor ikke mer individualitet hos de forhutlede sjeler? Og hvorfor ikke holde på de originale betraktningene, skape bilder vi ikke har hørt før, i stedet for å servere floskler som:

"Jeg retter på ryggen, og plutselig kjennes det som om jeg endelig har kommet hjem, selv om jeg alltid har bodd her". (s 151)

eller verre:

"Et hjem uten en kvinne blir aldri noe annet enn et hus". (s.160)

Flate pakker

Henriksens nye noveller er dessverre så forutsigbare at den sikkert planlagte overraskende slutten aldri kommer overraskende. Der historiene i "Bare mjuke pakker under treet" virket friske og oppriktig inderlige, blir årets fortellinger flatklemte kopier. Så om du må ha julestemningen inn litterært, så les heller den forrige Henriksen-samlingen. Eller ta frem Selma Lagerløfs jule-legender, de er ikke så verst, de heller.