Krim uten offer

Anmeldt av Mie Hidle:

Nils Henrik Smith er en ung forfatter fra Bryne, bosatt i Bergen. Han debuterte for to år siden, med «Manhattan Skyline», som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Nå følger han opp med en slank, liten roman med tittelen «Austerrike».

• Hør i nett-radio: Anmeldelse: "Austerrike" (27.10.2009)

Teksten har form av en monolog brutt opp i småstykker, ofte på mindre enn en side hver. Den som snakker, er en jurist som sitter i avhør, mistenkt for en ikke spesifisert ugjerning. Forlaget kaller boken «ein krim utan offer, utan etterforskar, uten dommar». I praksis blir det leserne som tar opp forklaring her, men det er altså uklart hva tiltalen er, for ikke å snakke om motivet og forhistorien.

Uetisk i Sørøst-Asia

Lenge tror man likevel at man vet hvor man er på vei, for det er mange elementer her som peker mot grunntemaet ondskap: Den anklagede juristen jobber for et flernasjonalt selskap som driver uetisk råvareutvinning i Sørøst-Asia. Han hevder skamløst at sannheten bør defineres rent instrumentelt. Men vi får også høre om hans trang til å forstå vietnamkrigen da han var ung, og om hans holdninger til eget og andres seksualliv.

Mer sentralt i beretningen står et skamfert hundelik, en savnet tysk guttunge på norgesferie og en tidligere tysk soldat som har deltatt under okkupasjonen av Norge og siden bosatt seg i Hitlers hjemland, Østerrike.

Ja, her er til og med en referanse til Josef Fritzl, nok en forbindelse til Østerrike, og altså til bokens tittel. Man begynner altså så smått å vente seg en refleksjon over ondskapens vesen.

I det minste ser man for seg at de historiske perspektivene og de til dels makabre hendelsene som etter hvert dukker opp rundt hovedpersonen, skal gå opp i en høyere enhet, slik som i Arne Lygres roman ”Et siste ansikt”, som denne boken faktisk minner litt om både i format og stil. Det forvirrende er at Smith aldri gir oss den syntesen Lygre skapte; han bringer oss ikke dit vi venter å havne.

Fruktbar forvirring

Smith har god kontroll over språk og virkemidler. Det gjør meg tilbøyelig til å tro at han vet hva han holder på med. Hadde han skrevet bare hakket mindre stringent, ville den forvirrende utviklingen i denne romanen ha fått meg til å lure på om han rett og slett hadde mistet grepet over strukturen og valgt å gi beretningen fragmentarisk form for å kamuflere det.

Som det er, velger jeg å tro at Smith har intendert den forvirringen han skaper. Det gjør det til en altoverveiende god forvirring og det gjør dette til en bok det er morsomt å lese – og å tenke på etterpå.

• Les flere saker om Litteratur
• Følg NRKbok på Twitter