Hør mer i Bok i P2 torsdag 17. okt kl. 17.03 og 23.03:
Riktignok finnes noe av det han skrev på en og annen pensumliste, men ellers er Evensmo glemt av de fleste. Det har journalistene Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll villet gjøre noe med. Resultatet er imidlertid en svært lang og dårlig gjennomarbeidet bok, "Sigurd Evensmo. Alene blandt de mange".
I 1944, etter at han var løslatt fra Grini, arbeidet Sigurd Evensmo med romanen Grenseland, første bind i trilogien om Karl Martin. I prosessen fikk han hjelp av Odd Eidem. Teksten manglet tyngdepunkt, mente Eidem; ”Det voldsomme synsinntrykk du vil skape mister ofte kraften fordi også de uvesentlige ting er voldsomt skildret.”
Video:
Manglende prioritering
Dette er gjengitt på side 190 i Stian Bromark og Halvor Finess Tretvolls Sigurd Evensmo-biografi ”Alene blant de mange.”
Det er også et av de første stedene i teksten jeg har understreket i mitt eksemplar, frustrert over mangelen på prioriteringen av stoff, og fraværet av et skille mellom stort og smått, viktig og mindre viktig.
Ufortjent glemt
En bok om Sigurd Evensmo er på sin plass, om hans tid og de rollene han spilte i utviklingen av det moderne politiske og litterære Norge. Så vel den ovennevnte trilogien, som boken ”Englandsfarere” - som begge er sterkt selvbiografiske - er grunner gode nok til å yte mannen oppmerksomhet.
Skulle vi trenge mer, er det bare å henvise til utviklingen av venstresidens ”det tredje standpunkt” i etterkrigstidens kald krig-klima og dominerende blokk-politikk.
Biografien om Sigurd Evensmo - 'Alene blant de mange - er utgitt på Cappelen Damm forlag.
Foto: Cappelen DammDen tilhørende utviklingen av en venstreopposisjon i Arbeiderpartiet, avisen Orientering og etter hvert partiet Sosialistisk Folkeparti, SF - overalt spilte Evensmo en viktig rolle, også i promoteringen av Titos Jugoslavia.
Det er derfor synd at det må knyttes så mange innvendinger til den langdryge og detaljorienterte fremstillingen.
Den viktigste formildende omstendigheten, om jeg kan si det slik, er at det blir bedre, til dels vesentlig bedre, mot slutten – når fremstillingen nærmer seg vår egen tid.
Stryk mer
Det fortelles om den amerikanske forfatteren James Ellroy at han fikk beskjed om at boken hans var for lang da han ga forlaget utkastet til ”White Jazz” , som var på 900 sider.
Ellroy gikk hjem, strøk verb, artikler og ikke minst adjektiv og fikk sidetallet ettertrykkelig ned. Det sier ihvertfall ryktet – til dels sannferdig.
Ved lesningen av ”Alene blant de mange” sitter jeg med inntrykket av at mye ville være vunnet ved at de to forfatterne strøk minst tre fjerdeler av alle adjektiv og andre beskrivende fraser i de første 400 sidene der folkedypet er dypt og viddet er vittig.
600 sider om denne mannen er helt ute av alle proporsjoner.
Hadde de endra vært redigert skikkelig og befridd for en lang rekke gjentagelser og en endeløs rekke av dystre omen og ulike frempek, som lagt inn i teksten ved bruken av ordet ”skulle”.
Her er noen eksempler: "Det skulle gå mange år …" , "..som han senere skulle skrive … ". Denne ordbruken er nær ustoppelig.
Manglende forklaring
Når innhold forsvinner i mengden av detaljer, er språklig inkonsekvens en filleting, og sikkert et resultat av to forfatteres ulike språkføring.
Men det at verbet ”flyte” får fortidsfomen ”fløyt” på samme side som fritidsboligen omtales som ”hytten”, er unektelig artig. Endog André Bjerke mente det fikk være greit å skrive ”hytta”, med a-endelse.
Verre er det at begivenheter og endringer i Evensmos holdninger noen steder mangler begrunnelse. Mot slutten av krigen reviderer han sitt syn på kunsten og litteraturens oppgaver.
Fra en streng sosialistisk mellomkrigstradisjon med sosialrealismen som viktig element åpner han for en mer ”liberal” holdning. Men hvorfor det skjer, får vi vite lite om.
Forfatternes eget ståsted i teksten er også problematisk og ikke minst uklart i lange stykker.
Dette er imidlertid en av de sidene ved fremstillingen som bedrer seg vesentlig mot slutten, der forfatterne etter hvert gjør tydelige vurderinger, summerer opp, og er klare på hvem som snakker til leseren - de selv, Evensmo eller andre stemmer i samtiden.
Jødene?
Mens deler av stoffet som nevnt er overdetaljert er enkelte ting underlig fraværende. Det gjelder særlig jødenes rolle og skjebne. I seg selv kan det være et interessant trekk ved tiden, og for den saks skyld bevisst solidariske sosialisters holdninger dersom Evensmo og hans samtidige ikke er spesielt opptatt av jødenes skjebne, verkene under krigen eller i de første årene etterpå.
Et sted må årsaken finnes til at ting kunne foregå slik de gjorde. Jeg mener at rykteflommen var, slik forfatterne beskriver den, intens under krigsårene.
Det er vanskelig å tenke seg at en samlet deportering av en hel samfunnsgruppe ville gå upåaktet hen. I alle fall dersom denne gruppen hadde en tilnærmet normal plass i folks bevissthet. Men, bortsett fra at par korte referanser nevnes jødenes skjebne knapt nok i det hele tatt. Ikke før forfatterne er kommet til splittelsen i SF mot slutten av 60-tallet (da m-l-bevegelsen ooppsto). Da er det en tydelig referanse til holocaust.
Jødeutryddelsene nevnes heller ikke da Evensmo besøkte den eldste konsentrasjonsleiren, Dachau, som er en leir som riktignok ble brukt til mange andre fangegrupper i tillegg til jødene.
Forlagets arbeid?
Når alt dette er sagt, så inneholder denne boken mange interessante og viktige opplysninger og sentral informasjon om vår nære fortid. Bare synd at det ikke er blitt en bedre bok.
Der må nok forlaget ta sin del av ansvaret, er jeg redd. For det er lagt ned et stort arbeid, materialet er stort og noteregisteret langt. Men det blir som sagt bedre mot slutten.
Hør:
