Anmeldt av Mie Hidle
Dette er nærmest en skapelsesmyte. Men som i tidligere bøker bruker Morrison fortiden til å si noe om livet til alle tider, og noe om hvordan dagens sosiale, rasemessige og kjønnsmessige konflikter har oppstått i den amerikanske smeltedigelen.
Mikrokosmos
Romanen handler om en håndfull forhutlede sjeler som på ulike vis har havnet på en gård i Maryland: Den svarte slavejenta Florens, indianerkvinnen Lina, som tar seg av henne, den mystiske jenta "Sorg" av ukjent rase og opphav, en svart smed, to hvite livlendinger, og "herren" og "fruen" som begge selv kommer fra trange kår i Europa.
Gården er en mikroutgave av USA, eller snarere et USA i kim. I begynnelsen virker den paradisisk: "Herren", Jacob Vaark, har kommet reisende til det jomfruelige kontinentet og tatt det i besittelse som en Adam, og han og den brokete skaren av tjenere og familie lever lykkelig der.
Men Vaark er ikke Adam i paradis, han er et fallent menneske fra en allerede gammel verden. Av forfengelighet og for skitne penger får han bygd et altfor stort hus, der porten er prydet av to kobberslanger. Marken er allerede i frukten, slangen i paradiset. Og i likhet med Vaark er alle de andre menneskene på gården folk med en historie, full av tap, vold og utilfredsstilte behov. Det kan ikke gå godt.
Vekslende perspektiv
Synsvinkelen veksler mellom de ulike skikkelsene, men bare slavejenta Florens forteller i jeg-form. På bokens første sider haster hun gjennom skogen for å finne smeden, for herren er død, fruen er syk og smeden, som har reist fra gården, behersker legekunster.
Men alt dette fremgår bare gradvis. Innledningskapittelet er et villnis å trenge igjennom. Det eneste som er klart fra begynnelsen av, er at Florens er forelsket i smeden og ikke kan vente med å se ham igjen. Hennes indre monolog er kaotisk og springende. Først når man har lest hele boken, ser man hvor mesterlig Morrison har samlet alle tråder i disse innledende avsnittene.
Det komplekse og det flate
Noen steder faller Morrison for fristelsen til å generalisere over kvinneskjebnene i beretningen. Her gjentar hun et etablert feministlitani om kvinners offerstatus som ikke yter hennes egne romanfigurer rettferdighet – og neppe den historiske virkeligheten heller. Bortsett fra disse passasjene er boken imponerende kompleks til å være så liten som den er.
At den er oversatt, er absolutt en fordel, for Morrisons engelsk er like avansert som romanstrukturen hennes. Men det er også en ulempe, for originalen har en rytme og en språklig variasjonsrikdom som oversettelsen mangler.
Stort sett kan man ikke laste Bodil Engen for det; innvendingen ville ha rammet enhver oversettelse. Men iblant snubler Engen også og skriver setninger som ikke fungerer, eller velger feil betydning av enkeltord. Det er synd, men forståelig: Feilskjærene skyldes nettopp den myldrende kompleksiteten i språk, temaer, symbolikk og struktur som gjør boken verdt å lese, og som gjør at den kommer til å bli diskutert av litteraturstudenter og i lesesirkler i lang tid fremover.