Hopp til innhold

Skuffende fra Matt Haig

Den unge britiske forfatteren Matt Haig har tidligere hatt suksess med både sine barnebøker og de to første voksenromanene sine. Men den nyeste utgivelsen, "Tilhører Mr. Cave", klarer ikke å innfri.

Matt Haig

Matt Haig regnes som en av Englands mest lovende unge forfattere. Nå er han ute med romanen 'Tilhører Mr. Cave' (Originaltittel: The Possession of Mr. Cave).

Foto: Tiden Norsk Forlag/Justin Slee

Haig har hatt betydelig femgang med de to forrige voksenromanene sine. Den første, "Dead Father´s Club" er en slags Hamlet-parafrase, med en 11 år gammel forteller som møter sin fars gjenferd. Den andre heter ”Det går så bra så” i norsk utgave og er en nyfortelling av Shakespeares Henrik IV med hunder i hovedrollene.

I vår tid løper ryktet om bøker og forfattere oftest langt fortere enn forfatterne selv er i stand til – og enda fortere enn leserne rekker å fordøye. I markedets ånd burde det være de sterkeste og mest overlevelsesdyktigste bøkene og deres forfattere som løp aller fortest gjennom medielandskapet. Men slik er det ikke alltid.

Langtekkelig monolog

"Tilhører Mr. Cave"

'Tilhører Mr. Cave er oversatt til norsk av John Erik Frydenlund, og utgitt på Tiden Norsk Forlag.

Foto: Tiden Norsk forlag

Matt Haigs roman ”Tilhører Mr. Cave” er langt på vei en monolog, en fars brev til en datter han elsker og har forsøkt å beskytte av all sin kraft – etter at han først mistet hustruen, barnets mor, under et innbrudd i familiens antikvitetsforretning og deretter jentas tvillingbror i det han falt ned fra en lyktestolpe i et misforstått forsøk på å kjekke seg for kamerater.

Hva han skal beskytte datteren i mot? Tja, verden i sin alminnelighet, unge menn, etter hvert særlig én ung mann som attpåtil er en slamp fra arbeiderklassen, og tvilsomme venner. Med andre ord, et fullstendig håpløst prosjekt. Men Terence Cave mister styringen, han går fullstendig over stag, blir diktatorisk, overvåkende, kontrollerende og høster som han sår. Datterens hat er belønningen. Bedre blir det ikke når den avdøde sønnen entrer farens sinn for å ta hevn. Om det er på faren, søsteren eller begge, der er jeg fremdeles litt usikker.

Tydelig Shakespeare-beundring

Som leseren forstår; også her lukter det Shakespeare-beundring lang vei. Iblant blir Mr. Caves monologer så høystemte at det bare er midd, gult papir og salig Williams rimsmedkraft som mangler - på ambisjonenes arena, vel å merke. Når vi kommer til kvaliteten og det ferdige produktet, er duften av William mer sammenlignbar med det vi leser om odørene fra elven Avon der den fløt forbi Stratford i Shakespeares barndom.

Jeg forstår selvsagt at hensikten er å karakterisere denne Cave og tegne ham tydelig for oss, men forsøkene er døde allerede før setningene er skrevet ferdig. Hadde det enda vært parodi. Da kunne vi kanskje ledd eller i alle fall smilt litt. I stedet er det bare pinlig – aller mest når Terence Cave skal gi uttrykk for sin forakt for de lavere klasser.

Ubrukt potensiale

”Tilhører Mr. Cave” kunne blitt en utkrøpent og kaldt gripende roman som fylte leseren med dypt ubehag stilt overfor en manipulatorisk snobb, et maktmenneske som ikke forstår sin egen sorg og som vil nekte sin datter liv for at ikke også hun skal dø.

Men som jeg vel har antydet allerede, fungerer det ikke slik for denne leseren. Det som mangler er en troverdig psykologisk undertekst som kan få leseren til å tro at denne pappfiguren, denne floskelen av en mann kunne gått rundt i sko og bukser, og være ødelagt av sorg og egomani. Den slags er imidlertid teksten blottet for. Og fordi dette slett ikke er et av Shakespeares teaterstykker, har Haig heller ingen forteller som kan hviske oss i øret hva som rir denne tullingen, altså hvorfor han sporer av.

Likevel - rett skal være rett også her. Det tar seg opp mot slutten. Det blir bedre der, henger mer på greip, og dramaet blir dramatisk. Språket derimot – jeg har ikke lest den engelske originalen- er inkonsekvent og til dels ubehjelpelig norsk som ikke bidrar til å løfte stemningen.

Tilhører Mr. Cave er oversatt av John Erik Frydenlund

Kulturstrøm

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK
  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober