Sterkt om hevn og ære

Hvordan kan en ung, forsiktig mann frivillig la seg verve som selvmordkandidat? Hvordan kan hatet bli så stort at han vil ofre eget liv - og flerfoldige andres - for å hevne ydmykelse og gjenopprette ære?
Det er noe av det den algirske forfatteren Yasmina Khadra forsøker å beskrive i romanen "Sirenene i Bagdad".

Yasmina Khadra er psevdonym for Mohamed Moulessehoul, som har skrevet en lang rekke bøker, også krimbøker, men som i Norge er kjent for romanene "Etter attentatet" og "Svalene i Kabul." I alle disse tre bøkene skildrer han konflikter i Midtøsten, han tematiserer det store gapet mellom Øst og Vest, og han leter etter svar på spørsmål som: Hvorfor all denne volden? Hva er det som fører til hevnlyst, gjengjeldelse, terror?

Ydmykelse

Det finnes ikke noe enkelt svar. Men det nærmeste Khadra kommer er ydmykelse. Når man er blitt fratatt alt; frihet, hjem, eiendom og familie, er det til syvende og sist æren og selvrespekten som holder et menneske oppe. Blir den krenket, er det ingenting igjen.

I "Sirenene i Bagdad" møter vi en ung jeg-forteller fra den lille irakiske ørkenbyen Kafr Karam. Befolkningen er beduiner, alle omtaler hverandre som fettere - miljøet er lite og gjennomsiktig. Vi befinner oss i Saddam Husseins siste dager, året er 2003, amerikanerne forsøker forgjeves å kontrollere landet, det er kaos og blod på alle kanter. Også søvnige lille Kafr Karam blir rammet. Brutaliteten og meningsløsheten i det som viser seg å være fatale feilvurderinger fra amerikanernes side, tar livet av dusinvis av uskyldige sivile. Men det som får begeret til å renne over for jeg-fortelleren, er når bevæpnede solater trenger seg inn i hjemmet hans midt på natten, på leting etter terrorister. Moren og søstrne blir hardhendt skubbet til side, og fortellerens gamle handikappede far blir veltet overende på gulvet, med den følgen at pysjamasbuksen glir ned. Hjelpeløs blir han liggende med sin nakne skam - en skam som er minst like stor for sønnen. Dette er en uopprettelig krenkelse for en beduinfamilie:

Levendegjør verdenspolitikken

Så har forfatteren vist grunnlaget for en ung manns opprør og hat. Den 20 år gamle jeg-fortelleren, som har et års litteraturstudier i Bagdad bak seg, og som alltid har avskydd voldsbruk, bestemmer seg for å ofre seg selv for å hevne familiens og landets ære. Sinnet konsentreres og vokser i det rette miljøet i storbyen, der han bor kummerlig og omgåes andre like frustrerte unge menn som bare venter på å få tre inn i martyrenes rekker.

Khadra skriver levende. Jeg tror på denne unge mannen, jeg forstår, om ikke forsvarer, hans aggresjon og fortvilelse.
Det Khadra har gjort i alle de tre bøkene som nå er kommet på norsk, er å beskrive enkeltmennesker som blir rammet av storpolitiske hendelser. Han tegner dem i mange fargenyanser. Denne nyanseringens kunst er verdifull, og bidrar til økt forståelse på tvers av kulturelle og religiøse grenser.

Likevel er han mer sort-hvitt i denne romanen enn i de tidligere, synes jeg. Vår mann treffer for eksempel to skumle karer, og den ene beskrives som "en usedvanlig brutal type med ondskapsfullt blikk og et hånlig, fortrukket smil...". Khadra står i fare for å forenkle med sitt ønske om å forklare, han bør derfor være forsiktig med å lage stereotypier.

Svulmende språk

Rent språklig er det mange bilder i teksten. Kafr Karam, den lille landsbyen i ørkenen, beskrives som "...så uanselig at den oppløser seg i luftspeilingene og først kommer til syne igjen ved solnedgang". Dette er godt sagt. Jeg vil tro at det bilderike arabiske språket , som forfatteren har med seg fra sin oppvekst, har infiltrert Khadras franske skriftspråk og gjort det enda mer bevegelig og nyanserikt enn det ellers ville vært. De mer abstrakte sammenligningene i romanen fungerer ikke alltid like bra. "Jeg var i Bagdad som en fiks idé fortapt i intethetens larm" blir for meg for symboltungt og villet.

Ellen Huse Foucher har oversatt boken fra fransk. Det lyder stor sett veldig godt. Litt smårusk kunne vært luket ut fra forlagets side, som når det står "tjuegodset" i stedet for "tjuvegodset", eller "hvem bryr seg om erkjennelse hvis den kommer fra folk som ikke når deg opp til støvleskaftet ?" Her må det vel være snakk om anerkjennelse og ikke erkjennelse? "Å retusjere verden der han syntes det er nødvendig" høres heller ikke bra.

"Sirenene i Bagdad" er en bok som gjør inntrykk. Den viser alminnelige mennesker i en helt ualminnelig situasjon og gir oss en håpløs bit av verden som for mange tragisk nok er blitt hverdagskost.