Mørkt og dystert om massesuggesjon

Claudel har skrevet både romaner, noveller og essays som er oversatt til mer enn 20 språk, og han har også med stor suksess debutert som filmregissør. Forrige uke var Claudel i Norge for å snakke om "Brodecks rapport", en historie fra en fiktiv liten landsby der det tilsynelatende fredelige bygdesamfunnet blir en kollektiv morder.

Fascinerende om massesuggesjon

Vi har sett det så mange ganger, under opptøyer og kriger verden over. Store menneskemengder blir revet med, enten av en folkeforfører og agitator, eller av en generell misnøyestemning. Det ene river det andre med seg, og raseriet og ondskapen tar overhånd. Anonymt, og godt gjemt i massens ansiktløse mengde, begår enkeltpersoner handlinger de aldri ville gjort om de stod alene og kunne blitt stilt til ansvar.

Beskrivelsen av denne massen, enten det gjelder det lille landsbysamfunnet, som på overflaten kan virke så uskyldig og naivt, eller soldatene, som blindt følger pålegg ovenfra, er det mest fascinerende ved romanen "Brodecks rapport".

Kunne skjedd hvor som helst

Handlingen er lagt til en liten landsby, like etter en stor krig. Området er sentraleuropeisk, og den oppdiktede platt-tyske dialekten leder tankene mot 2. verdenskrig og nazi-Tyskland. Men i stedet for å bli nok en roman om overgrep og lidelse fra dette helsvarte kapittelet i europeisk historie, utvides fortellingen. Tid og sted er maskert slik at vi skjønner at dette kunne skjedd alle steder og til alle tider.

Brodeck er kommet hjem etter flere år i krigsfangenskap, der han er blitt mishandlet og ydmyket på det groveste. Vel hjemme holder han seg mest mulig unna store folkemasser.

En kveld han kommer inn på det lokale vertshuset forstår han at noe uopprettelig har skjedd. Landsbymengden har, i fellesskap, stukket ned vertshusets eneste gjest - den fremmede, han som har så merkelige klær og så fine manerer. Brodeck, som ikke har vært med på udåden, blir tvunget til å skrive en rapport om det som har skjedd, for om mulig å renvaske samfunnet fra all skyld.

Skildrer frykt og håpløshet

"Jeg har i lang tid skydd enhver folkemasse. Jeg holder meg langt borte fra dem. Jeg vet at så godt som alt kom fra dem. Med det mener jeg ondskapen, krigen og alle de Kazerskwirs som de åpnet i hjernen til så mange menn. Jeg har selv sett dem i full sving, når de vet at de ikke er alene, når de vet at de kan drukne seg, løse seg opp i en masse, som omslutter dem og overgår dem, en masse som består av tusener av ansikter, formet i deres bilde.

Man kan alltids hevde at ansvaret påhviler den som river dem med seg, oppildner dem, får dem til å danse som en stålorm rundt en stokk, og at massene er uvitende om sine handlinger, sin fremtid, og den veien som er staket opp for dem. Det er galt. Sannheten er den at det er massen selv som er et uhyre. Den føder seg selv, en gigantisk kropp sammensatt av tusener av andre bevisste kropper. Og jeg vet også at det ikke finnes lykkelige masser. Det finnes ikke fredelige masser. Selv bak latteren, smilene, musikken, refrengene, er det blod som kommer i kok, blod som blir opprørt, som spinner rundt seg selv og blir forrykt av å bli skaker og ristet i sine egne virvler."

"Brodecks rapport" er en dyster roman, som ikke levner mye håp. Philippe Claudels filosofiske oppnøsting og beskrivelse av massens beveggrunner, er nådeløs og insiterende. Samtidig er forfatteren dreven i å skildre landskaper, landsbyskikkelser og situasjoner; jeg blir ikke forbauset over å høre at Philippe Claudel også er filmregissør!

Poetisk språkform

Frykt er et stikkord for romanen, akkurat som massen er det. Et tredje stikkord er fortiden. Fortidens ugjerninger hjemsøker nåtiden, og skaper ny frykt for at fordekt grums skal komme opp i dagen.

"Brodecks rapport" er oversatt av Kari og Kjell Risvik. De har gjort en fin jobb. Språket er presist, akkurat så omstendelig som det må være, og dertil poetisk. De kan trygt påta seg skylden for denne utgivelsen.