Bruker det, gjør de i alle fall der nede. Dermed får Helle Helles nyeste romantittel «Ned til hundene», som er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, så vel dobbelt bunn som billedlig kraft. Her er to hunder som skal ses til hver dag og er det ikke det bokens Bente er i ferd med å gjøre – å gå i hundene? Hva med de to som tar i mot henne?
'Ned til hundene' av Helle Helle, Oktober forlag
Foto: Oktober forlagHelle Helles nye roman starter slik: «Jeg leter etter et bra sted å gråte. Et sånt sted er det ikke lett å finne i det hele tatt. Jeg har kjørt rundt i buss i flere timer, nå sitter jeg på en vaklevoren benk helt ute ved kysten. Det er ingen ferger her. Bare en pram som frakter husdyr fram og tilbake til en ubebodd øy».
Fanger leserens oppmerksomhet
Kvinnen alene på den slitne benken i et blåsende, kystnært vinterdanmark er 42 år, såpass vet vi. Hva hun egentlig heter, er ikke så nøye, hverken for oss, de menneskene hun møter eller henne selv. Det blir Bente, like greit. Men hun har en mann et sted, en hudlege ved navn Bjørnvig. Hun er også forfatter, forstår vi etter hvert, men det er lenge siden hun har skrevet. Hun som ikke heter Bente har lenge levd livet på en sofa, med ullteppe foran vinduene. Om vi kaller det skrivesperre, angst, depresjon eller fortvilelse er nok heller ikke så nøye.
Det er noe med Helle Helles språk – og i dette «noe» ligger forklaringen på hva som får Helles tekster til å fange leserens oppmerksomhet og ønske om innlevelse fra teksten åpner – som her; «Jeg lengter etter et bra sted å gråte» – til man sitter der 150 sider senere og er trist, full av undring og vet at; her lærte jeg noe. Altså; utover opplevelsen. Hva lærdommen består i, kan igjen være det samme, men det dreier seg om overlevelse, å prøve på menneskelighet – også når det går riktig tungt og individets integritet er dypt såret. Uansett hvor sterkt isolasjonen kan friste; livet involverer uvegerlig andre mennesker.
Uhyre gjennomtenkt og finslipt
Om ikke Putte og John hadde kommet og tatt vare på henne de velger å kalle Bente, ville denne historien vært en annen. De to whiplash-skadde unge som klarer livet og hendelsene sine som best de kan, har en stoisk kravløshet som gir mulighet for fotfeste, også for en husgjest.
Helles setninger er korte, nesten tørt saklige, fylt av observasjoner og småting som ofte virker å ligge på siden, men som nettopp representerer de utallige digresjonene som den daglige tankevirksomheten vår er full av, uten at vi tenker særlig over det.
I det ytre og i all sin stillfarenhet ligger det også en spenning i denne romanen. Enda en gang, og pussig nok; det er ikke så viktig hva den består i. Først når svarene kommer, ser leseren rekkevidden av det dramaet som ligger under de langsomme, tålmodige menneskenes dagligliv.
Det skal overhodet ikke glemmes at Trude Marstein har gjort en fin jobb med oversettelsen av denne uhyre gjennomtenkte og finslipte teksten.
