Ikke før har man klagd og mast lenge, på at kriminal- og spenningslitteraturen gjentar seg selv og attpåtil er oppskrytt, så skjer det jammen noe – at det finnes en sammenheng med masingen, bør allikevel betviles. For eksempel skjer Guro Sibekos historie om Silvia Vinges eventyr; ”Vingespenn”, altså. Intet mindre enn et godt forsøk på å skrive noe nytt.
Et hull skapt av Ulykkene
At historien om Silvia Vinge nesten er for komplisert til å gjengi noenlunde begripelig på den plassen vi har til rådighet her, synes i seg selv å være et godt tegn. At helten – Silvia, altså – er en utkrøpent manipulatorisk 14-årig jente, gjør ikke saken verre – skjønt; noen vil nok mene jeg burde si; at saken ikke blir bedre slik. Det kommer jeg tilbake til. Silvia Vinge er med andre ord nærmest ubehagelig ung, har litteraturhistoriske trekk fra så vel Lolita som Lawrence Block´s gentlemanstyv Bernie Rhodenbarr og det kan vel tenkes at Lisbeth Salanders hemningsløse fremferd har trigget en og annen idé. Ikke vet, jeg, men sikkert er det at Silvia også har et stort hull i sjelen sin der lageret for barndomsminner og glade sommerdager med plaster på kneet burde vært. Et hull skapt av Ulykkene. De ferdighetene hun bruker for å fylle det og holde djevelskapen unna har hun lært av moren og hennes tvillingsøster. To mestere i kunsten å skaffe i stedet for å jobbe, å manipulere i stedet for å elske. Silvia overgår dem begge.
Tett og spennende
Det er ingen sannsynlig fortelling Guro Sibeko har skrevet, noe som ikke nødvendigvis berøver den for realisme. Men; dramatisk, tett og spennende er den. Silvia legger ut på vann som er dypere enn hun kan mestre, ikke engang med hjelp av venninne og etter hvert kjæreste Minte. I det Silvias grep med å utnytte enkelte voksnes smak for svært unge kropper snus mot henne selv, blir det direkte farlig – og den stakkars far Anders må vise at han ikke er så tafatt som man kunne tro.
En fornærmelse
Det er ikke alt som henger like godt i hop i denne boken, i blant er tråden på grensen til å ryke, men det ville være en fornærmelse å bruke debutantstempelet som en slags forklaring. Til det er dette altfor godt gjort. Under Sibekos både underholdende og spennende historie har hun plassert et reelt og engasjert alvor, en betydelig innsikt i unge menneskers dagligliv og i det unge, skadede sinnets vilkår. Alt er med på å løfte ”Vingespenn” til noe mer enn det gode forsøket jeg nevnte i begynnelsen.
Så får det heller våge seg om man får på pukkelen for ikke å si at Sibeko burde latt jenta være over den seksuelle lavalderen før hun slapp henne ut på slike eventyr. Det måtte i så fall være av hensyn til sinnsroen i de mange tenåringshjem.
