Kjære Jonny Henriksen

"Kjære Jonny Henriksen" er en oppvekstskildring fra 1950-tallet. Historien er formulert som et brev fra den godt voksne kvinnelige jeg-fortelleren til barndomsvennen Jonny, som hun ikke har sett siden oppveksten. Teksten hopper frem og tilbake i tid. I nåtiden strever jeg-fortelleren Laila med sitt forhold til sin demente mor. I fortiden, der Laila, som i familien går under navnet "Søssen" vokste opp i andre etasje hos familien Henriksen, ligger det hemmeligheter som nå skal avsløres.

Kravet om konformitet

I utgangspunktet er "Kjære Jonny Henriksen" en original oppvekstfortelling. Jonny, som raskt blir Lailas bestevenn, er døv, og beskrivelsene av hvordan omgivelsene takler hans handikap, er gode. ("Himself" er familien Larsens lett ironiske kallenavn på Jonnys far):

"Jeg sitter i trappa og lytter. Det er repetisjon av det du allerede kan, før jeg får slippe inn. Himself sier vær så god, Laila, og holder døra oppe, peker på lenestolen ved siden av deg. Vi får ikke røre verken armer eller bein og smikkes over fingra hvis vi glemmer oss. Faren din kaller det dagens tekst, presenterer de nye ordene, uttaler dem med all tydelighet, og vi gjentar. Så er det tid for konversasjon mellom deg og meg med nyordene. Når det går som smurt ei lita stund, er himself begeistret og blid og sier til meg at det er meget viktig for deg at du har meg sjøl om det nå kommer til å bli mer sjelden".

Kravet til konformitet i en liten bygd i Norge på 1950- og 60-tallet kommer tydelig til uttrykk gjennom oppdragelsen Jonny utsettes for. Det samme kan spores i det røffe forholdet mellom jeg-fortellerens storerbror Arvid og faren.

Parallell-betraktninger

Jeg-fortelleren gjør seg tanker om hvor godt vi kjenner et annet menneske og trekker paralleller mellom sin døve barndomsvenn og sin demente mor. Dette går ikke på intelligens eller klarhet, men på hvilken avlukket verden ethvert menneske befinner seg i. Dette synes jeg er fint observert.

Jeg liker også beskrivelsene av Lailas far og hans arbeiderengasjement. På 1950- og 60-tallet var det klart større forskjell på en høyremann og en arbeiderpartimann enn det er i dag. Det understrekes med små, fine grep: Der Jonnys far er selvstendig næringsdrivende, bærer Lailas far 1. mai-fanen for arbeiderne på Ideal flatbrød-fabrikk. Der Lailas familie spiser kveldsmat, spiser Henriksen-familien aftens.

Forankret i tid og rom

Forøvrig gir forfatteren oss et tydelig tidsbilde. Doris Day setter an tonen med 50-talls-slageren "Que sera, sera", noe som også er en liten pekepinn om at det som skjer, det skjer uansett hvor mye vi forsøker å finne de store sammenhenger i livet. Vi er i en tid der mor pynter seg med cardigan-settet til søndagsmiddagen. Vi er i et landskap der en ti år gammel jente kan ta tur med sparken gjennom snøværet ut på Mjøs-isen. Dette er konkrete, presise, klare bilder.

Utover i boken blir det mer oppskriftsmessig. Oppvekstromaner inneholder svært ofte tap (det kan være foreldre som dør, eller søsken), de beskriver ensomhet, mobbing eller seksuelle overgrep. I "Kjære Jonny Henriksen" er det bestevennen jeg-fortelleren mister. Ellers byr boken både på vold, sidesprang og ufrivillig sex i ungdomsårene. For meg blir både morens forhold til Jonnys far og Lailas egen sex-opplevelse litt utenpåklistret. Her blir forfatteren langt mer konvensjonell enn når hun skriver om Jonny, og ikke minst når hun skildrer farens stadige utfall mot storebroren Arvid.

Trykkfeil

Jeg ser vanligvis gjennom fingrene med en trykkfeil eller to. Men i denne boken er det så mange feil, at det er direkte skjemmende for hele utgivelsen. Jeg nevner i fleng:

* "Jeg gir jeg etter og ber med Irma fra klassa på ferie". (s.92)

* "Du venter på meg ved parkeringsplassen men jeg henter pleddet." (s. 100)

* "(...) du kunne ha frosset og sulta spent i hjel på noen får timer i dette været." (s. 103)

* "En dag jeg venter på bybussen alene ved riksveien alene, glir (...) (s. 135)

* "Du får nok penger til klare deg (...)" (s. 162)

* "Jeg er i ferd med å (...) når du med kommer gående" (s. 166)

Og da begynte ikke jeg å notere før etter den første håndfullen med feil. Smekk på fingrene til Aschehoug forlag, som er ansvarlig for den ferdige boken.

Hvem er vi?

Wenche-Britt Hagabakken har en lavmælt, men insisterende fortellerstil. Hun kan minne litt om Sigmund Løvåsen, som med sin debutroman "Nyryddinga" fikk både Tarjei Vesaas' debutantpris og P2-lytternes romanpris. Det handler om å finne sin plass i fellesskapet. Og det handler om å lete etter de trådene som kanskje strekker seg gjennom ethvert liv og knytter oss sammen.