En av de forfatterne som selger flest bøker er Unni Lindell. Hennes serie om politimannen Cato Isaksen er svært populær og flere av bøkene er blitt til TV-serier. "Mørkemannen" er den åttende i serien.
God historie
Få ting er mer vrient enn å si noe fornuftig om absolutt gjennomsnittlig gode bøker. I så måte er det en god ting at Unni Lindells siste kriminalroman, ”Mørkemannen”, beveger seg på begge sider av dette vannskillet. Ikke minst er plottet, det til dels svært intrikate dramaet bygget opp på en intelligent måte som stadig evner å gjenoppvekke leserens interesse. Slik begynner det:
Unni Lindell: Mørkemannen. Aschehoug 2008
Foto: Aschehoug forlag”Lørdag 21.juli (9.47-10.01)
Innsektene bråkte i verandakassen. Petuniaene hadde et seigt stoff rundt de fløyelsaktige blomsterhodene som vepsene elsket. Hun rev vekk noen slappe blader og lot dem sveve de syv etasjene ned. På det lille verandabordet sto en blå keramikkopp og en skål. Hun flyttet på glasset med jordbærsyltetøy og la litt Brie på de oppdelte rugrundstykkene. Det kneppet i bølgeblikkplatene som var satt opp som skjerming mot naboen.” (s 1)
Det er en både sammensatt og interessant historie som innledes på denne måten – om overgrep, gamle og nye, om utkrøpen ondskap og menneskers betydelige evner når det gjelder å sette egne interesser foran andres.
Kvinnen i høyblokka denne sommerdagen er bokens første offer, men hvem er hun? Det blir etter hvert et av de mer avgjørende spørsmålene ettersom den vandrende psykologiske pussigheten Cato Isaksen og folkene hans kommer i gang. Blant Isaksens folk; også den nye, koreanskfødte og norskadopterte, medarbeideren Marian Dahle og den problematiske bokseren hennes.
Sliter med troverdigheten
Det er i formidlingen av levende mennesker at Lindell sliter mest med å nå frem til lystleseren i meg. Så vel språklig som psykologisk blir det ofte for tynt, for mange påstander og begrunnelser det er vanskelig å tro på. På disse områdene ligger denne boken – som flere av de andre – såpeoperaen temmelig nær. En tendens som også kommer tydelig frem i de nyeste dramatiseringene for TV. Om påvirkningen mellom Isaksen-historier for fjernsyn og litteratur er gjensidig, er en annen mulighet.
Politiromanen er en realistisk sjanger – i alle fall slik Unni Lindell praktiserer den. Dermed blir personers troverdighet, dialogene deres og sammenhengen i tankemønstrene som kommer frem helt avgjørende for om helheten bærer. Det lykkes ikke i Mørkemannen.
Gode bilder
Samtidig er det god grunn til å påpeke at problemet med de overforklarte og overtydelige språklige bildene i tidligere bøker er vesentlig mindre i denne boken. Leseren tillates i større grad å lese mellom linjer og tenke selv.
Jeg tror også at den som begynner på ”Mørkemannen”, vil sørge for å få utløst spenningen ganske fort. Om den vil bli husket særlig lenge – se; det er en annen sak.
