Bisettelsen

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt store forventninger til Lars Saabye Christensens nye roman. For meg er "Beatles" en av de fineste romanene i nyere norsk litteratur, scener derfra har blitt endel av min hukommelse, en bit av mitt liv, rett og slett. Det var historien om kameratene Kim, Seb, Ola og Gunnar som vokser opp på Skillebekk i Oslo på 1960-tallet, de kaller seg Paul, John, Ringo og George og vil starte band som heltene fra Liverpool. Så mye spilling blir det ikke, derimot bilmerke-rapping, fasadeklatring, fisketurer, epleslang og eventyr, med fontenen i Gyldenløvesgate som omdreiningspunkt. "Beatles" kom i 1984 og en hel generasjon kunne kjenne igjen energien, rastløsheten og intensiteten til Osloguttene som ble voksne mens Beatles ga ut album etter album og bombene falt i Vietnam. I oppfølgeren "Bly" fra 1990 er også ordkunstneren Kim Karlsen jeg-forteller. Vennene har skilt lag, alle har gjort seg bitre erfaringer, og kanskje er noe av den naive energien brukt opp?

Ingen reprise

"Bisettelsen" er tredje og avsluttende bind om Kim Karlsen, og heldigvis, hadde jeg nesten sagt, blir ikke dette en "Politiskolen 3", en ren reprise skrevet over en suksess-mal. Lars Saabye Christensen lar historien få en uventet vending, i og med at bare det første kapittelet er lagt i munnen på Kim. Så kommer en annen forteller inn, en som ikke er noen spøkefugl:

"I sitt femtiende år mistet Kim Karlsen hukommelsen. Dere vet kanskje ikke hvem han er. Dere vet kanskje ikke hvem jeg er heller. Det spiller ingen rolle. Jeg vet det. Jeg vet hvem dere er også. Jeg slår det ganske enkelt fast. Kim Karlsen våknet altså en morgen og var et blankt ark, et ubeskrevet blad. Han var på de innerste rillene. Han nærma seg hølet." (s. 13)

Møte med Døden

Dette er en stemme som skiller seg kraftig fra Kims muntlighet. Den er streng og formell, er det Døden selv som snakker? Lars Saabye Christensen har tatt valget om å gå ett skritt til siden, han distanserer seg fra jeg-fortelleren, og gjør "Bisettelsen"s første del til en helt annen type tekst enn den vi så i de to foregående bøkene. Her er en langsomhet og en uro som nesten irriterer. Intensiteten daler, og jeg får følelsen av at formgrepet tar overhånd for selve fortellingen. Men ved andre gangs lesning styrker teksten seg. Kanskje Saabye Christensen nettopp vil forvirre leserne, siden Kim Karlsen jo befinner seg i limbo. Og om nerven fra "Beatles" mangler, så er vi her i en helt ny modus: året er 2001, Kim skal snart fylt 50, vennene er spredd for alle vinder. Nå handler det om tiden som ubønnhørlig ruller videre, om fremtiden "som er et refreng som for lengst er sunget" og om helvetet, som i følge onkel Hubert er synonymt med reprise.

Rett og vrangt

I de øvrige kapitlene alternerer flere fortellerstemmer. Under tittelen "Det speilvendte manuskriptet" får vi biter som skulle stått i Kims originalhistorie fra oppvekstårene, minnene han skrev i sommerhuset dengang da det var høst, men som først nå kommer frem. Det er lett å asossiere Kim med Peer Gynt, en eventyrer og skrønemaker, som blir konfrontert med en speilvendt versjon av livet. I historiens lys går det frem at det som engang ble fortiet har hatt betydning for det livet som ble levd.

Dermed blir "Bisettelsen" både en fortelling om hva som skjedde videre og et forsøk på å si noe om hvorfor det gikk som det gikk.

For selvfølgelig får vi også vite hvordan Seb, Gunnar og Ola har taklet tilværelsen mot et nytt årtusen. Her er Saabye Christensen mer gjenkjennelig, med tydelige situasjoner der latter og gråt slåss om oppmerksomheten. Som der den nå 98 kilo tunge Ola tar opp jakten på en veskenapper, eller lektor Seb klipper hippiehåret foran storøyde elever i dobbeltimen i norsk.

Går nye veier

For den eventyrsultne Kim ble ungdommen en tid han ikke kom umerket fra. Han fulgte opp sitt løfte om "å ikke bli gammel som de gamle før oss". Og som sin romanfigur Kim følger forfatter Lars opp, med å skrive seg ut av den rammen vi på forhånd hadde plassert ham i.