”Russerfangene. Sovjetiske krigsfanger i Norge og deres skjebne”
Einar Kr Steffenak
Humanist Forlag, 2008
Lektor og historiker Einar Kr. Steffenak har i en årrekke jobbet med russiske krigsfanger på norsk jord under andre verdenskrig. Hans kunnskaper kommer godt frem i boken ”Russerfangene”. Forfatteren viser at han har lest mye, snakket med mange og gravd i mange arkiver siden han skrev sin hovedfagsoppgave i historie i 1995 om hjemsendelsen av de sovjetiske krigsfangene fra Norge.
Del av norsk krigshistorie
Boken som er gitt ut på Humanist forlag i samarbeid med Nord-Norsk fredssenter og Fritt Ord er på 350 sider illustrert med gode bilder og fyldig litteraturliste. Steffenak ønsker i boken å belyse skjebnen til de sovjetrussiske fangene i Norge – hvordan de ble fanget, hvordan de kom til Norge og hva de gjorde her. Men han har også fokus på omstendighetene rundt hjemsendelsene og fangenes ofte dårlige mottakelse hjemme i Sovjetunionen.
I tillegg har Steffenak et annet viktig ærend, nemlig å bidra til å gjøre krigsfangenes skjebne til en del av vår egen nasjonale krigsbevissthet. De fleste krigsfangene ble sendt til Norge fordi Nazi-Tyskland manglet arbeidskraft for å bygge store infrastrukturprosjekter og forsvarsverker. Spesielt i Midt- og Nord-Norge ble mange benyttet. For eksempel forlenget de Nordlandsbanen og bygde riksvei 50 (E6) gjennom Nordland.
Ofret livet i Norge
Nesten 100 000 sovjetrussiske krigsfanger var i Norge under andre verdenskrig. Cirka 8 000 av dem døde her. Totalt døde cirka 14 000 krigsfanger i Norge under krigen. 84 000 sovjetrussere ble sendt hjem i løpet av månedene etter 8.mai 1945. Totalt ble 141 000 krigsfanger sendt tilbake til 40 forskjellige land. I tillegg skulle selvsagt de 350 000 tyske soldatene returneres.
Mange nordmenn knyttet bånd med russiske krigsfanger og mange lokalsamfunn var preget av å ha fangeleire i sin nærhet. Og det var disse fangene som ofret sitt liv i de 2 største skipskatastrofene i norsk historie. Bare da båten Rigel ble skutt i senk av britene utenfor Helgelandskysten november 1944, døde nesten 2500 russiske krigsfanger.
På gjengrodde stier
Forfatteren mener at Norge husker de cirka 5 000 jugoslaviske krigsfangene fordi kontakten med dem etter krigen var langt bedre. Mens de sovjetrussiske fangenes historier er blitt glemt. Steffenak vil ikke at disse krigsfangene skal bli glemt og vil at det offisielle Norge skal få dem inn i unge nordmenns historiske bevissthet. Og gjengrodde minnesmerker må fremheves. I dag finnes det en stor internasjonal krigskirkegård i Tjøtta (en øy i Alstahaug kommune i Nordland), og seks andre sovjetiske krigskirkegårder i spredt rundt i landet.
Mye av historien til Steffenak handler om sovjetrusserne skjebne som krigsfanger og deres skjebne ved hjemreise. Bakgrunnen for det er Stalins tidlige dekret om at å overgi seg til fienden ikke var aktuelt. I følge forfatteren er det anslått at 80 prosent ble sendt til leirer, militære - eller arbeidsbrigader.
Nordmenn på begge sider
Forfatteren er kritisk til norsk historiefortelling og ikke minst til norsk selvoppfattelse av egen innsats under krigen – spesielt overfor krigsfangene plassert i Norge. Han mener mange nordmenn var likegyldige, og en del faktisk hjalp tyskerne enten som vakter eller som angivere ved fangeflukt. Like fullt fremheves det mange ”heltehistorier” om nordmenn som hjalp til – ofte med livet som innsats.
For ambisiøst prosjekt?
Steffenaks ambisiøse prosjekt lykkes ikke helt. Prosjektet svinner i forsøk på dekke for mye og samtidig være for detaljert. Den viktige historien forsvinner tidvis som følge av for liten personlig avstand til stoffet, for dårlig grep og fokus på stoffet og manglende selvtillit som gjør at det virker som forfatter mener at ”alt må med”.
Det fremstår også litt uklart hvem Steffenak ser for seg som leser. Dette er ikke en akademisk bok. Til det er boken for upresis og for synsende. Men boken fremstår heller ikke som en allment tilgjenglig sakprosa bok med nesten 800 fotnoter, gjentagende synsinger om realhistoriske hendelser i-sped lengre personlige utlegninger og masse sitater. Alt dette gjør at bokens hovedfokus – nemlig skjebnene til de sovjetrussiske fangene tidvis forsvinner i ord og digresjoner. Det er synd.
Det siste ord ikke sagt
Bokens tema vil interessere mange. Og et tema som mange burde lese om. Men det er irriterende at en god idé og et utvilsomt godt forarbeid ikke får den form som stoffet fortjener. En mer ydmyk forfatter og tøffere forlag kunne med fordel ha klart en mer stringent, tydeligere og kortere bok.
Men selv med klare svakheter, gjenforteller boken viktige historiske hendelser som berører Norges krigserfaring. Steffenak mener å ha fremført den ”første samlede fremstillingen” av deres skjebne. Uansett – temaet er for viktig til å la det bli den siste.