Chicago

Romanen "Chicago" høstet begeistring og hatpost da den gikk som føljetong i en egyptisk avis etter utgivelsen i fjor. Det er det ikke noe å si på. Forfatterens bredside mot et gjennomkorrupt egyptisk samfunn turde både appellere og provosere, dessuten går Al Aswany friskt inn i svært intime kjærlighetsbeskrivelser. Denslags virker, som vi vet, som en rød klut både på arabiske og amerikanske tyrenakker.

Parallelle livshistorier

Forøvrig egner romanen seg ypperlig som føljetong fordi den er bygget opp av historier om et dusin mennesker som lever i hverandres nærhet. I suksess-romanen "Yacoubian-bygningen" brukte Al Aswany samme metode, da med en bygård i Kairo som ramme. I "Chicago" møter vi egyptiske studenter og eldre immigranter som alle har forlatt hjemlandet til fordel for et nytt liv i den amerikanske storbyen. Noen vil bli her for alltid, andre vil skaffe seg en utdannelse de kan bringe med seg hjem. Møtene mellom mennesker med ulik bakgrunn og forskjellig syn er gjennomgående, som i denne lille dialogen mellom en ung, nyankommet student og en eldre professor:

"- I løpet av de tretti årene jeg har bodd i USA, har jeg ikke glemt Egypt en eneste dag.

- Er du ikke lykkelig med livet her?

Han kikket på meg som om han lette etter det rette uttrykket, så smilte han og sa:

- Har du spist amerikansk frukt?

- Nei.

- Her genmanipulerer de frukten så den blir kjempestor, men til tross for det smaker den ikke godt. Livet i Amerika, Nagi, er som den amerikanske frukten, fristende og skinnende på utsiden, men helt uten smak!" (s. 164)

Presidentbesøk

Samtidig som Al Aswany bruker dialogene til å diskutere politikk, religion, sex og rasisme, drives fortellingene frem mot et klimaks. Den egyptiske presidenten skal komme på offisielt besøk til Chicago. Sikkerhetsoppbudet er enormt, vi er i årene etter det fatale 2001, og stemningen er spent. Vil den makthigende spyttslikkeren av en studentleder få gjort sine hoser grønne hos presidenten, eller vil opposisjons-gruppen nå frem med sin protest mot regimets mangel på demokrati og menneskerettigheter?

Man kan innvende mot denne romanen at den henger fast i stereotypier. Flere av skikkelsene blir parodisk endimensjonale; her er den slu og kvinnekjære sikkerhetsoffiseren, den uskyldige, gudfryktige jomfruen, fattiggutten som ble suksessrik hjertekirurg og den hvite 68'er-amerikaneren som finner seg en svart kjæreste. Det er blitt sagt om Al Aswany at han liker å provosere, men når alle såkalte tabuer blir samlet på ett brett, gir det en ubehagelig følelse av terping på nettopp gamle fordommer.

Elegant

Noen stor politisk-ideologisk bok er "Chicago" ikke. Den er beregnet på et bredt publikum, skrevet med et stort fortellertalent, der utgangspunktet er små og store mennesker som er slaver av sine egne begjær. Samtidig viser den på en elegant måte at løgn og korrupsjon er like uhyggelig om det utføres på det amerikanske som på det afrikanske kontinentet.