Da Faulks fikk tilbudet om å skrive en ny Bond-roman i anledning Ian Flemings 100 års fødselsdag, var han først skeptisk, leser jeg i The Times, og ba om betenkningstid. Tiden brukte han til å lese alle de fjorten bøkene om igjen – i rekkefølge og grundig. Det ga flere følger. Han fant ut at det var bryet verdt og dernest at han ville gjøre en skikkelig hilsen til hatten, en pastisj – der han legger seg så nær opptil originalen som mulig. Samtidig gjorde han det klart for oppdragsgiverne at det ikke kom på tale å følge filmenes eksempel – og bringe Bond-universet opp til vår egen tid.
Sebastian Faulks som Ian Fleming: I djevelens tjeneste. Oversatt av Kjell Olaf Jensen. Schibsted 2008
Foto: SchibstedDermed er vi rykket tilbake til 1967, selve blomsterbarnsommeren. Og som mange Fleming-originaler starter «I djevelens tjeneste» med hendelser der Bond selv ikke er involvert. Vi er i Paris, i et Frankrike som fremdeles preges av Algerie-krigens sår og det koloniale nederlaget i Vietnam et drøyt tiår tidligere.
007 blir voksen
Starten av boken fungerer desidert best. Ikke minst litterært. I og for seg ikke noe nytt, det heller: Som i så mange andre Bond-historier gjør konsesjonene til ustoppelig action, teknologiske krumspring, spørsmålet om den vakre kvinnen er svikefull eller ei og i alle fall litt britisk galgenhumor at småtteri som logikk, sannsynlighet og flerfasetterte personligheter må vike plassen.
For 007-aficionadoen er det utvilsomt artig at Faulks tør antyde en litt aldrende Bond. Han har vært gjennom mye. Hustruen er død, begivenheter i Roma, mye børst. Han er rett og slett tvangspermittert i tre måneder – med alkoholforbud og ett oppdrag fra M; å tenke over om det er på tide å gi seg, tre tilbake og bli papirflytter. I tillegg er det kommet en ny 004 etter at den forrige ble drept i Øst-Berlin.
Med andre ord; det er på plass alt sammen. Eksotiske himmelstrøk i flere variasjoner, storpolitikk med Sovjetunionen bak hjørnet, en vakker og svært oppegående kvinne – de to blir riktignok forstyrret og avbrutt hver gang det skal til å bli alvor av moroa – en gal mann med stort ødeleggelsesbehov som disponerer minst ett teknologisk monster med alle muligheter til å dekke dette behovet.
Underholdende
Et artig lite poeng, om enn lite, er Faulks noe metaforiske bruk av Vietnam-krigen og amerikanernes misnøye med at britene aldri lar seg overtale til å trå inn ved amerikanernes side. Et lite frempek, med andre ord, til nåtiden og krigføringen i Irak.
Stor litteratur er dette ikke, men for en regnværsdag eller to er den underholdende nok – til dels interessant om verden for 40 år siden – og kortere enn den ser ut til. Teksten er satt i Bobseybarna-størrelse, da ser det hele litt tykkere og mer vederheftig ut.
