En annen verden er mulig. Dette politiske slagordet, eller skal vi kanskje si denne politiske klisjéen, synes på en eller annen måte å ligge og spøke under Ingvild Burkeys poesi, som en slags utgangstese til å snu og vende på. Men utsagnet ligger ikke der i kraft av å være en utopi, en politisk ungdomsdrøm, slik vi gjerne ser at slagordet brukes. Snarere leser jeg det som en usannsynlighet, som en idé vi ikke kan resonnere rundt, eller tenke oss fram til. Er en annen verden mulig? Det kan godt være, men en slik annen verden vil i alle tilfelle være utenfor menneskekroppens erfaringshorisont – derfor er den usannsynlig.
Ingvild Burkey: Den mest tenkelige av alle verdener. Oktober 2008.
Der språket ikke strekker til
I diktene sine tar Burkey oss med til alle disse sfærene som på ett eller annet vis gir en fornemmelse av noe fremmed: til drømmen, til barnets verden, til livet under havoverflaten og til egne minner. I møtet med disse verdenene opplever jeget en resignasjon over at språket og tanken ikke strekker til, at det fins så mye den rasjonelle tankeaktiviteten ikke gir oss tilgang til. I noen dikt syns jeg Burkey på en besnærende måte lykkes med å gi en bestemt fornemmelse av at hele dette spillet er tilfeldig, at menneskets språk og møte med verden ikke er annet enn et produkt av et vilkårlig plassert blikk – som i dette diktet.
jorden har flyttet seg igjen
solen flommer innover terrassen
er tanken eller sansene
den eneste kilde
til viten om verden
jeg flytter stolen
jeg kunne trenge en solhatt
hvis det ene øyet mitt hadde sittet
tjue centimeter lenger til venstre
ville verden vært en annen
Zoomer inn og ut
Blikket vårt strukturerer altså verden – og poeten, er ikke det den som er i stand til å forskyve blikket vårt, til å snu øynene våre tjue centimeter lenger til venstre? Burkey gjør alt dette, hun skaper bevegelse i proporsjonene våre idet en brun bille i hagen for eksempel framstilles på størrelsen med et neshorn. Hun zoomer inn og ut med kameralinsen og forflytter objektivet mellom drøm og virkelighet, mellom lys og mørke, mellom barnet og den voksne. Jeg opplever nok enkelte passasjer som for dvelende ved det abstrakte. I et dikt er det for eksempel snakk om å vente: "på det som kommer/ det som kanskje er ingenting/ og likevel noe". Idet ordene forventes å romme noe som er for stort er det som om de blir tomme og meningsløse i stedet.
Meningsfylt lesning
Men den helheten som Burkey etablerer i diktsamlingen "Den mest tenkelige av alle verdener" er likevel klartenkt, sterk og meningsfylt lesning. På sitt beste skriver Ingvild Burkey en poesi med en påtakelig intensitet, der hvert enkelt dikt gir en følelse av nødvendighet, av at dette diktet trengs i verden.
