Ladies

"Ladies" gir meg assosiasjoner til Henrik Langelands "Wonderboy". Begge bøkene er lettleste, begge skildrer et ungt, oppadstrebende og urbant miljø, og begge befatter seg med sex av den noe pikante sorten. Dessuten er de skrevet med en viss spissfindighet; det blir en slags litterær lek med underholdningsgenren. Og hvorfor skulle ikke en roman som diskuterer kunst være underholdende?

Overflate og dybde

Mara Lees prosjekt er besnærende, men problematisk. Hun beskriver det overflatiske skjønnhetsidealet i samtiden ved å skrive en roman med alle overflatelitteraturens grep. Språket er lettflytende, nesten for glatt, personene begrensede, tegnet som beregnende typer i et ekstremt utseendefiksert miljø. Dette er original samfunnskritikk, eller det kan bli like utvendig og "villet" som det miljøet boken vil kritisere. Forfatteren overlater mye til meg som leser, teksten krever at jeg gjennomskuer den.

I "Ladies" møter vi fire kvinner som alle blir rammet av kjærligheten. Rammet er riktig ord, for her handler det om å utnytte kjærligheten i kunstens øyemed. Det handler om å betrakte, og å bli betraktet.

"Leas beslutning om å vie sitt liv til kunsten var delvis en konsekvens av hvordan hun så ut. Da hun innså rekkevidden av sin skjønnhet og dens effekt på andre mennesker ble hun livredd for den posisjonen som følger med skjønnhetens åk, nemlig objektets. Derfor bestemte hun seg for å bli kunstviter, hun skulle bli et blikk, innenfra og ut. Hun skulle bli den som så, den som vurderte, bedømte, kommenterte." (s.154)

Makt og kunst

Fortellingen er delt inn i sju deler, alle med korte kapitler der handlingen går for seg dels i Skåne på 1980-tallet, dels i Paris på 1990-tallet og dels i Stockholm i 2006. På nåtidsplanet skal den underskjønne galleristen Lea åpne en utstilling. Utstilleren er den fremstormende fotografen Iris, en kvinne som har brukt både list, sex og vold for å lokke til seg unge, vakre kvinner og fotografere dem i sårbare og nedverdigende situasjoner. Både gallerist Lea og de to andre kvinnelige hovedpersonene i boken, (Mia og Laura), har brent seg på Iris, eller Siri, som hun egentlig heter. Nå venter hevnen. Eller blir også den kunst?

"Ladies" er ikke en historie der man identifiserer seg med hovedpersonene og ler og gråter med dem. Som leser blir jeg stående på avstand og betrakte hendelsene utenfra. Forfatteren strør om seg med merkenavn på vesker og klær, metrostasjoner i Paris eller gater i Stockholm og Malmø. Det er der, ved de overflatiske detaljene gjenkjennelsen skapes, ikke ved persontegningene. Et bevisst grep fra forfatteren, som også lar fortellingen stoppe opp enkelte øyeblikk, for å gi plass til refleksjon omkring skjønnhet, overflate, kunst.

Pernille Rygg har oversatt boken til norsk, og det svært godt.

Gjennom sin vilje til å gripe samtidens subtile maktkonstellasjoner er Mara Lee en forfatter som fascinerer og provoserer.

(Kulturnytt, 29.04.2008)