Det er nesten ufattelig at noe så grusomt kan skildres med så mye humor. Gjennom atten små historier forteller elleveåringen Dsjata om livet i en rumensk by etter at faren ble tatt av sikkerhetspolitiet og sendt i arbeidsleir. Vi er midt på 80-tallet, men i følge forfatteren selv, ungareren Gyõrgy Dragomán, er det ikke dermed sagt at det er hans barndoms Romania han skildrer. Dragomán ble født i Transylvania i Romania i 1973 og flyttet til Ungarn med familien som femtenåring. "Den hvite kongen" er hans andre roman, en bok som har bragt ham flere nasjonale priser og som nå oversettes til hele 26 språk.
Å omgå maktesløsheten
Gyõrgy Dragomán: Den hvite kongen. Oversatt av Kari Kemény. Pax 2008
Dette er en oppvekstroman, fra et samfunn som skiller seg radikalt fra det norske velferdssamfunnet på 1980-tallet. Kommunistpartiet har all makt, det mektige politiet holder folket under stram kontroll, lærerne overfører maktmisbruket på sine elever. Og blant barna blir det alles kamp mot alle. Når krybben er tom, bites hestene.
Jeg-fortelleren er altså elleve år gamle Dsjata. Boken starter med at han en natt stjeler tulipaner i naboblokkens parkanlegg, for hvert år på denne dagen, som er foreldrenes bryllupsdag, pleide faren hans å gi moren blomster. Nå er faren borte. Dsjata trodde først det var arbeidskamerater av faren som tok ham med til et hemmelig forskningsopphold, men det viser seg at faren er tatt av sikkerhetspolitiet og internert i en arbeidsleir, fordi han har vist opposisjon mot kommunistpartiet. Det faller bestefaren tungt for brystet - ikke fordi sønnen lider nød som fange - men fordi han selv har hatt en høy stilling innen partiet og er blitt tvunget til å gå av med pensjon på grunn av sønnen. To ganger i året tar han aller nådigst i mot sitt barnebarn, men nevner aldri sin sønns navn.
Denne situasjonen, savnet av faren og uvissheten om hans skjebne, ligger under i alle de små glimtene vi får fra Dsjatas oppvekst.
Nesten som noveller
"Den hvite kongen" består av små, avsluttede historier. De kan nesten betraktes som enkeltstående noveller, med titler som "tulipaner", "hopp", "musikk", "krig", "kino", eller "begravelse". Språket er enkelt, selv om fortellingen domineres av lange setninger, med mange innskutte bisetninger. Dette gir en flyt som virker muntlig og talemålsnært. Det er også bygget opp rundt konkrete gjenstander, som hemmelagde leker, en spesiell yndlingsdessert laget av kastanjer eller bestefars medaljer, som klirrer på brystet når han bøyer seg ned for å gi barnebarnet en klem.
Jeg får en sterk formening om at dette ER en elleveårings blikk. Dsjata er uskylden i møte med monstermakten. Han lever i en absurd verden, der regler, forbud og forordninger legger sitt totale preg på hverdagen. Som voksne lesere skjønner vi mer enn hva gutten selv forstår, der og da.
Vinden fra Tsjernobyl
Ett eksempel på denne absurditeten er når Dsjata forteller om en fotballtrener som han er livredd for. Hvis ikke guttene gjør god nok innsats, vil treneren personlig straffe dem på det hardeste, fysisk. Flere barn har mistet livet mellom trenerens hender, kan Dsjata berette, og selv om dette kan virke som en overdrivelse på de fleste, er det blodig alvor og reinspikka realisme for guttene.
På en trening foran sesongens viktigste kamp kommer det plutselig noen militærbiler kjørende, de to keeperne blir dratt til side og fortalt, i største hemmelighet, at brannen i en atomreaktor i Sovjetunionen samme natt har store følger også for deres jord. Guttene får en hvit pille av obersten, som sier at helst burde kampen vært avlyst. Men hvis kampen på død og liv må spilles, må guttene ikke hive seg mot bakken - og i alle fall ikke gripe ballen, for den har samlet radioaktivitet fra gresset!
Overlevelsesvilje
Alle historiene i boken viser at Dsjata savner faren. De fleste av historiene viser også et omfattende nærvær av vold, på et eller annet vis. Det kan være fotballtrenere eller andre voksne som lar sin frustrasjon over diktaturet gå ut over barna, som har ennå mindre makt, eller det kan være større gutter som plager de mindre. For eksempel når guttene leker krig; da er det ikke mye lek, men blodig alvor.
"Den hvite kongen" er en bok som gjør sterkt inntrykk, nettopp fordi det er en guttunge som så tilforlatelig skildrer dette skrekkregimet. Det er uhyggelig å lese vitnesbyrd fra et system som kneblet og knuget et helt folk, og å få beskrivelser fra en virkelighet som tross alt ikke er så fjernt verken i geografi eller tid fra vårt eget demokratiske Norge. Miljøet boken skildrer er uutholdelig tragisk. Men om håpløsheten og maktesløsheten ligger under hele tiden, er likevel fortellingen blitt underholdnende og humoristisk.
Boken er dessuten godt oversatt av Kari Kemény.
