Har seksåringer en verdensoppfatning – utover de næreste tingene? Jeg husker ikke. Gutten i Göran Sahlbergs fortelling har imidlertid en nokså detaljert forestilling om hvordan verden er – og hvilken vei det bærer. Om han er heldig som har slik innsikt, kan allikevel diskuteres – den er nemlig basert på en diger plansje, som henger i farens arbeidsrom, og gjengir bibelske spådommer og oppsummeringer i en særegen versjon. Faren er predikant, i hvilken menighet går ikke uten videre fram, men det er ikke Svenska Kyrkan.

Opplevelsesrik

Skumle utsikter til Harmageddon, Trengselens tid (ve de ikke-frelste) og vesentlig bedre Luftmøtet for de utvalgte, frelste klarer ikke å skremme guttungen. Tvert om; han vil bli som faren. Jo før jo heller: på med dress, hvit skjorte og slips, og ut å holde preken. Men der er mor i veien. Barndom er barndom og skal slik forbli; lek, moro, venner, sykling og skole. Slik skal det være. Og sunt - på femtitallets vis.

For å gjøre en besynderlig morsom og ytterst velfortalt første del av historien kort; en dag er mor og far borte. Gutten må la Viola fra Svenssons Dagligvare ta hånd om seg - i leiligheten over sin egen. Og når sommeren kommer bærer det til Skåne og hennes hjemtrakter.

Å si at FNs daværende generalsekretær Dag Hammarskjöld venter der, er en sterk overdrivelse, men at han blir en viktig figur i denne fortellingen overrasker ingen som har fått med seg den høyst uvanlige begynnelsen, og det har lite med surrealisme å gjøre. At Viola er en av generalsekretærens aller største beundrere, spiller nok en større rolle.

Grunnleggende original

Jeg leser på omslaget at Göran Sahlberg selv er oppvokst i en predikantfamilie. Det har satt sine spor, merker vi. Å snakke om «Da tiden tok slutt» som enda en oppvekstroman fra 50-tallet, ville være urettferdig. At den nærmest puster tiårets ånd i leserens ansikt forhindrer ikke at tekstens humrende vandring mot sin fryktelige slutt er grunnleggende original og ikke til å unngå.

(Kulturnytt, NRK P2, 25. februar 2008)