En bok som ”Mistrivselssonen” kan verken tilby deg den store, altomfattende, endelige innsikten i det amerikanske samfunnet, eller i Jonathan Franzens egen tidsperiode – som strekker seg fra hans oppvekst i småbyen Webster Groves fra midten av 60-tallet og fram til i dag. Slik innsikt er det da også uhyre få bøker som kan tilby, og de som hevder å kunne, er som oftest skrevet av sjarlataner og forførere.
Jonathan Franzen: Mistrivselssonen. Oversatt av Jorunn Carlsen. Cappelen 2007.
Foto: CappelenTvileren
Jonathan Franzen er ingen av delene – nesten tvert om. Om han kommer ut av noe som helst skap med denne «personlige fortellingen» så er det skapet for de som kvier seg for å innrømme sin nesten altomfattende tvil. Tvil på det meste – kanskje aller mest seg selv - og det som danner grunnlaget for dette egoet man kaller sitt eget. I refleksjon og undring over dette, og hva det egentlig er vi vil, ligger også mye av tittelen - ”Mistrivselssonen” - begravd. Her, og i foreldrparet Franzens evige disputt om forholdet mellom økonomi og levelig innetemperatur.
Boka kalles altså en «personlig fortelling» i den norske oversettelsen, utført av Jorunn Carlsen. Dermed slipper vi å spekulere særlig mye på hvor mye som er fiktivt og hvor mye som er sant. I mange stykker kunne Franzen like gjerne kalt boka si et essay, en sjanger der han forlengst er veletablert. Også på norsk.
To sider av samme mann
Den som av baksideteksten skulle la seg forlede til å tro at vi har med en halsbrekkende morsom oppveksthistorie med hormontung pubertetsforvirring og tilhørende forviklinger å gjøre, får bare delvis innfridd forventningene. For visst er det morsomt, men oftest med stor ro og med en viss vemodig avstand.
Jonathan var tilsynelatende ingen sentral aktør i særlig mange av de syslene han gjorde til sine. Til det var han også for hemmet av angsten for foreldrenes, særlig morens, nokså forutsigelige synsing om ungdommelig tiltak.
Jonathan utviklet derfor to ulike utgaver av seg selv. En offisiell 50-åring som var den han lot stå for representasjonen i hjemmet og den høyst uoffisielle tenåringen han holdt i sjakk etter fattig evne, men etter hvert slapp til ettersom han, mot alle odds, fikk flere venner.
Den allmenne apati
Det er allikevel ulike sider ved det å være menneske i vår tids USA og vår tids verden denne boka, denne fortellingen handler om. På essayistens vis sjokker han fram og tilbake i sin egen og familiens historie, de sene sekstiårene og tidlige syttiårenes tumulter, etterfølgende tyskstudier i Europa, en vedvarende ambivalens i forhold til kvinner og særlig deres seksualitet (eller helst sin egen), ønsket om å leve som et anstendig og miljøbevisst menneske. Aller helst av virkelig idealisme – ikke for å føle seg bedre selv.
Et av bokas fineste partier er faktisk den siste delen, der amatørornitologen Jonathan av 2005 bruker kjærligheten til fuglenes verden og bekymringen for deres sviktende levevilkår til å løfte hele fortellingen ut over seg selv og til noe som både er klokt og allment – om å være menneske i en verden og et samfunn som for hver dag mister litt mer av troen på at noe kan gjøres.
