Se meg, Medusa

Om det så er en krim, en triller eller noe annet Damhaug har skrevet, er ikke veldig viktig, men en slags hybrid er det vel. Alle undersjangrene: politiromanen, "hvemvardetsomgjordedet" og seriemorderjakten er representert i ”Se meg, Medusa”.

Men det viktige spørsmålet er hvorvidt han har lykkes med å skrive en helstøpt, god og (selvfølgelig) spennende roman. Det spørsmålet krever nok et nyansert svar. Men først dette, stemmen som leder oss inn i fortellingen og gir den første antydningen av hvor det bærer. Stemmen har stjålet en diktafon og leser inn følgende:

«Når du hører dette vet du det også. For en dag skal du høre nøyaktig det jeg sier nå. Vet ennå ikke hvordan det skal skje men jeg kan se deg for meg der du ligger og hører stemmen min og ikke har sjangs' til å vri deg vekk».

Tvilsomme tilfeldigheter

Den egentlige handlingen begynner i det Axel Glenne, vellykket og populær allmennpraktiserende lege og trygt familiemenneske på Nesodden besøker sin gamle og demente mor, og opplever at moren blander ham sammen med hans tvillingbror, familiens forviste, sorte får, Brede. En bror han ikke har sett på mange år.

To viktige ting skjer i Axels liv samtidig. En ung baltisk kvinnelig legestudent, Mirian, får praksis på legekontoret hans - og en kvinne han møter på tur i Nordmarka blir senere funnet død, tilsynelatende slått i hjel av en mindre bjørn. Når så en av Axels kvinnelige pasienter blir funnett maltraktert på samme måte, blir han stadig sikrere på at dette har noe med ham og broren Brede å gjøre. En oppfatning politiførstebetjent Hans Magnus Viken er svært tilbøyelig til å dele.

Ujevnt

Jeg nevnte for litt siden spørsmålet om dette er godt, helstøpt og spennende. Til det siste må svaret bli et betinget ja. Ja, fordi dramatikken og handlingstempoet er upåklagelig og godt fortalt. Betinget fordi løsningen på dette plottet, som selv med alle fortellertekniske avledningsmønstre, er så søkt og mot slutten så uinteressert i tekniske motforestillinger og problemer, at leseren enten må si «er det så nøye, da?» eller bli skuffet.

Damhaugs persontegninger svinger ganske mye, fra en godt innlevd, psykologisk interessant og hel Axel Glenne, via en svært uklar politiførstebetjent Viken til en nokså halvhjertet framstilt Miriam. Samtidig er flere bifigurer både interessant og godt tegnet ut for leseren.

Både og...

Damhaug trekker, som tittelen antyder, inn myter og astrologi. Ikke minst den om tvillingene Kastor og Polluks som ikke ville skilles fra hverandre. Som kompliserende fortellingselement fungerer det vel, men det kan også virke en smule påklistret.

Så sitter man der igjen – med valget: er konklusjonen at ”Se meg, Medusa” er en halvgod og helt grei spenningshistorie, eller er det en halvdårlig roman leseren godt klarer seg uten? Neimen om jeg vet ...