Å vera i livet - Ei bok om Halldis Moren Vesaas

Olav Vesaas må ha hatt et formidabelt arbeid med å samle, lese, systematisere og ordne det digre materialet av skjønnlitteratur, artikler og store mengder brev som ligger til grunn for framstillinga av Halldis Moren Vesaas´ liv. Litteraturliste, fotnoter og personregister opptar drøyt 30 sider bak i boka.

Lite spekulativt

Helt åpenbart må han ha stått i mange av de samme problemene som mora sto i da hun skulle skrive de to minnebøkene om livet med Tarjei Vesaas som kom midt på 70-tallet: Hva skulle med, hva skulle ikke, hva skal forbli privat – og; hvordan skal det omskrevne menneskets innerste, lukkede rom kunne forbli lukket?

Det er neppe særlig lettere for en sønn å skrive om ei mor eller en far, enn det er for en ektefelle å skrive om en livsledsager. Denne delen av oppgaven har Olav Vesaas løst på en utmerket måte. Han blir aldri unødvendig intim eller spekulativ. Han forteller, skriver, rett fram og ukunstlet – uten de pinlighetene som ellers hører vår tid til. Sin egen uunngåelig direkte rolle i deler av fortellingen håndterer han med ujålete eleganse, skriver sitt «jeg» ut og inn med stø hånd.

Detaljrikdom

I vurderingene av morens litterære arbeid er sønnen nøktern, lar samtida snakke, men legger ikke skjul på det når noe kunne vært bedre.

Større grunn er det til å diskutere redigeringa av stoffet. Riktignok er det nærmest morsomt å lese hvor fantastisk mange detaljer han har klart å liste ut – om moras liv og det bygdesamfunnet hun voks opp i; datter av forfatteren Sven Moren fra Trysil, om ungdommen, tida som lærerskoleelev osv.

Et stykke på vei er det allikevel slik at detaljeringsnivået overstiger behovet ganske grundig. Særlig gjelder dette den første delen av boka. Kanskje så langt som til møtet med Tarjei Vesaas først på 30-tallet, har helheten en tendens til å drukne i detaljer og småting – mye er fin tidskoloritt, ja visst, men det blir nok!

Berikende lesning

Framstillinga blir ikke mindre detaljert utover, men fordi substans og økende relevans overtar for det litt kuriøse, og fordi måten Olav Vesaas forteller på vokser inn i leseren, blir problemet stadig mindre. Ettersom historien om dette bemerkelsesverdige mennesket Halldis trer fram, er det forundringen, ens egne litterære assosiasjoner og respekten for en nesten ubegripelig kulturinnsats som tar over.

Lyrikeren, forfatteren, Halldis Moren Vesaas er utvilsomt den vi kjenner best. Den betydelige oversetteren av lyrikk og dramatikk er mindre kjent, men kanskje like viktig i en forstand – et arbeid hun fortsatte nesten så lenge som hun levde – oversettelsen av ”Tolvskillingsoperaen” gjorde hun som 85-åring – i 1992.

Som sammensatt tidsbilde av et helt hundreårs kulturliv i Norge, er Olav Vesaas´ bok svært berikende lesning. Aha-opplevelser, gode refleksjoner og kilder til forståelse og innsikt i et omskaket århundre, veksler og kombineres med blikkene inn i et liv som har satt flere spor etter seg enn de fleste av oss aner. Sterkt, nært og med integritet. Og; Olav Vesaas´ språklige eple må ha falt kloss inntil stammen – han skriver en strålende nynorsk prosa.