Ingen er alene

Noen vil kalle Mattis Øybøs nye bok for høytravende. Andre vil provoseres over at han så til de grader kjæler med det teoretiske, analyserende blikket. Jeg kan forstå begge innvendingene, men mener likevel at dette er en åpnere bok en debuten. De litterære referansene er ikke så tydelige - og namedroppingen går på fiktive personer fremfor virkelige. Dermed blir jeg som leser tatt inn i varmen. Jeg er innenfor forfatterens synsfelt.

Å se

Blikk er sentralt i denne boken, som i store trekk handler om film. Og om et menneske som lever sitt liv gjennom filmen, som lar film og liv gå opp i hverandre. Men bak filmen handler det om tro.

En morgen samles et søttitalls hvitkledde skikkelser i Frognerparken i Oslo. De er medlemmer av en sekt som kaller seg Menneskesønnen, og de venter på verdens undergang. Forbløffede morgenjoggere observerer det uvanlige synet:

"Hun satte den høyre foten inntil veggen for å tøye musklene i leggen, mens hun lette etter det ene ordet som hun visste ville fortelle henne alt. Og så kom hun på det. Ordet som ga det hele mening. Ordet som åpnet én verden for å peke på en annen.

Tro.

Ordet var tro.

Disse menneskene tror.

Det var tro som samlet dem her."

Normalitet og ekstremitet 

"Å tro er å være seg bevisst den avgrunnen mennesket står overfor", sier Nicholas, ett av medlemmene i sekten. Etter at undergangen uteble er han pasient hos psykologen Harald Stange. Han, på sin side, føler han har funnet det gode liv. Han har en kone han elsker, han har gode venner og kolleger, en interessant jobb og trygg økonomi. Men kanskje mangler det likevel noe i tilværelsen hans?

Nicholas Berg er sønn av den verdenskjente filmskaperen Josef Berg. Han er forsvunnet på mystisk vis, og ryktene går om at han har etterlatt seg en film, en siste, som vil åpenbare Gud for dem som ser den. Spørsmålet om hvorvidt filmen vil bli funnet, er en drivkraft i fortellingen, som til tross for nitide beskrivelser av en håndfull oppdiktede filmer har thriller-elementer i seg.

Filmatisk show-off 

For meg blir film-estetiseringen vel patosfylt. Regissøren som Gud er en velkjent metafor. Dvelingen ved det filmtekniske, analysene er ment for Cinematekets engere krets, tenker jeg, og føler meg ekskludert. Men Øybø klarer å skrive frem en diskusjon om kunsten og livet, om hvordan vold og katastrofe kan føles vakkert, når det skjer på film. Han viser også, i klartekst hvordan kunsterens nådeløse kreativitet ofte går på bekostning av kunstnerens nærmeste.

Nicholas er, etter verdens uteblivende undergang, et ensomt menneske. Men gjennom samtalene med psykologen er han på vei mot et nytt, mulig fellesskap. Psykologen derimot, går motsatt vei, fra felleskap til ensomhet, fra et liv fylt av lykke til en eksistensiell tomhet. Disse bevgelsene, som krysser hverandre, er godt sett og godt skildret.