Fraværet av musikk

Dag Solstad har gjort et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Rune Christiansen forsøker også, om ikke akkurat å skrive frem det ugjennomtrengelige, så i alle fall det uomgjengelige. Døden, det å miste en av sine nærmeste, er utganspunktet i Christiansens nye roman. I "Fraværet av musikk" sier jeg-fortelleren at:

"Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller et forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet." (s. 127)

 

Å miste en far

En mannlig jeg-forteller, født samme år som forfatteren, skriver om sin far. Faren er nettopp død. De stod hverandre ikke særlig nær, de to. Det sier sønnen like ut. Likevel er det et tomrom der, en sorg både over den som for alltid er borte, og over erkjennelsen av at det finnes noe som er uopprettelig, definitivt.

Boken har ikke noe kronologisk handlingsforløp, ikke noe naturlig start- eller sluttpunkt. Den er bygget opp av små historier, minner fra barndommen veksler med sønnens møter med faren, etter at han er gått bort. Da snakker de tilforlatelig med hverandre, også om hvordan det er å være på den andre siden.

 

Fortid og nåtid spiller sammen

Romanen er svært essayistisk. Christiansen diskuterer forskjellen på hukommelse og erindring, forskjellen mellom "det å se noe for seg" og "det å hanskes med det utydelige". Men også det utydelige er der, fortiden slumper av og til frem i små glimt, uten at vi helt kan ta den inn over oss. Dette er vakkert antydet i åpningen av boken, der myte møter hverdag, og historie nåtid gjennom en fortelling om Sir Lancelot og ridderne av Det runde bord. Denne erindringen, denne vissheten om at det er noe mer der, kan, slik jeg leser det, beskrives som "fraværet av musikk".

"Fraværet av musikk" blir derfor også en fortelling omå la ulike tider spille opp mot hverandre. Christiansen siterer europeiske tenkere som Montaigne og Horats.Også den litterære historien er tilstede i fortellerens bevissthet.

 

Litteraturens muligheter

Som leser drives jeg ikke fremover av ytre handling eller dialog. Det er tankene som strømmer frem, minnene og behandlingen av dem som vekker interesse. For Rune Christiansen, som både har gitt ut romaner, essays og lyrikk siden debuten i 1986, skriver ikke underholdningslitteratur. Skulle man gi dette en merkelapp, måtte det heller bli erkjennelseslitteratur. Og dette er erkjennelse manet frem av et språk med stor musikalitet.

Om forfatteren vil skildre det uopprettelige, så vil han også gripe verden med tanken, gripe anledningen til å fortelle. Skriftens makt blir en motpol til erindringens avmakt. Så sier da også fortelleren selv at "Å skrive er å gi seg i kast med det altomfattende mulige" .