Å være John McEnroe

Forfattaren Tim Adams er lite hekta på spissfindige regeltolkingar, kosthald, trening, slitne leddband og alt slikt som gjer sportsbiografiar til trasig lesing for andre enn den mest ihuga fansen. I staden interesserer han seg for kulturkollisjonar. Til dømes mellom den arrogante amerikanske rikmanssonen McEnroe som hadde store problem med å innordne seg i system på den eine sida, og Wimbledon, tennisbanen med uskrivne reglar for gentlemanlike oppførsel i slike mengder at ein må vere fødd inn i den britiske adelen for berre å ane dimensjonane.

Eller han interesserer seg for ulike spelartypar: til dømes den superkontrollerte Bjørn Borg som hadde eitt ansiktsuttrykk men til gjengjeld tusenvis av faste rutinar rundt tennismatchar, og den rastlause McEnroe som med sin låge impulskontroll eksploderte for eit godt ord.

Frå utøvar til personlegdom

Mest fascinerande er denne vesle boka når ho analyserer dei store endringane i sporten som fann stad nettopp på McEnroes og Borgs tid. Det var då TV-kameraene tok til å følgje ansiktet på spelarane som gjekk over frå å vere idrettsutøvarar til å bli personlegdomar, det var på denne tida sponsoravtalane for alvor kom inn i sporten og dryssa ufattelege mengder med pengar over utøvarane. Slikt gjer noko med folk.

”Han slo etter de summende mikrofonene rundt dommerens stol med racketen, sparket etter TV-monitorene ved sidelinjen og ble nervøs av det elektroniske seende øye som ble tatt i bruk for å lette linjedommerens jobb og få en slutt på diskusjoner det stort sett var McEnroe som startet. ”Jeg vil ikke låte paranoid” – sa han om ”kyklopen” som overvåket servelinjen på Centre Court – ”men det apparatet vet hvem jeg er.” (…)

I Queens Club i 1981, skrek han til publikum: ”Jeg er så motbydelig at dere ikke burde se på meg. Forsvinn, alle sammen!”

Han ble avhengig av offentlig oppmerksomhet, men hatet både seg selv for å trenge den og publikum for å ville ha en del av ham.” (s. 62-63)

Medrivande

Tim Adams støttar seg til kulturpessimistar som Christopher Lasch og merkevarekritikarar som Naomi Klein, og ser utviklinga i tennissporten frå tidleg 80-tal fram til i dag som ei forfallshistorie. Uskulda er forbi. Media øydelegg utøvarane, pengane lokkar foreldre til å starte treninga før avkomet kan gå, leiken er borte og nye racketar har fjerna raffinementet frå spelet. Om dette stemmer, får dei som kjenner idretten vurdere. Men forfattar Adams skriv medrivande og argumenterer overtydande, ikkje minst når det gjeld kva McEnroe gjorde for Nike og kva Nike gjorde med McEnroe.

Boka ”Å være John McEnroe” fortel altså ei historie der både McEnroe og tennisen blir bilde på ei utvikling, og det er ein fordel for oss som aldri hadde bilde av tennisspelarar på veggen i ungdommen. Men tennis framstår som ein minst like absurd og lite fascinerande sport no som før denne boka dukka opp.