De magiske tankers år

"Livet forandrer seg raskt.

Livet forandrer seg i øyeblikket.

Man setter seg til bords, og livet slik man kjenner det, tar slutt." (s. 7)

Slik opnar boka "De magiske tankers år", der forfattaren skriv om det første året, sørgeåret, etter at mannen og forfattarkollegaen John Dunne døydde så og seie midt i ein setning ved middagsbordet.

Usentimental, men gripande

Denne spesielle memoartypen har mange fallgruver – ein kan dumpe ned i sentimentaliteten, bli sjølvmedlidande, ulideleg privat eller sorgekspert med råd til alle andre som har mista nokon dei var glade i.

Joan Didion unngår alle feller og skriv ei usentimental, men gripande historie om alle dei mange fasettane ei sorg kan ha. Ikkje minst om vrangforstillingane som dukkar opp, i ulike versjonar:

”Jeg tenkte slik små barn tenker, som om tankene eller ønskene hadde makt til å reversere for tellingen, endre resultatet. I mitt tilfelle hadde disse forstyrrende tankene vært skjult, ubemerket av alle andre, tror jeg, bortgjemt selv for meg, men i ettertid så jeg at de var både påtrengende og kontinuerlige. I ettertid så jeg at de hadde vært tegn, varsellamper jeg burde ha lagt merke til. Det hadde for eksempel vært dette med nekrologer. Jeg orket ikke å lese dem. Dette fortsatte fra de første nekrologene dukket opp den 31. desember, til 29. februar 2004 under Oscar-utdelingen, da jeg så et bilde av John på minnevideoen de hadde laget. Da jeg så fotografiet, forstod jeg for første gang hvorfor jeg var blitt så opprørt over nekrologene.

Jeg hadde tillatt andre mennesker å tro at han var død. Jeg hadde tillatt at han ble levende begravet.” (s. 36)

Ei kjærleikshistorie

Joan Didion framstår som ein ganske rasjonell type, som heller ikkje brukar ropeteikn og store bokstavar i utide. Dermed får slike irrasjonelle eller kanskje heller magiske utslag av sorga desto større effekt. Men først av alt er boka ei kjærleikshistorie både til mannen ho elska og til alle dei vanlege tinga ein gjer på dei vanlege dagane. Og ei påminning om at livet er skjørt og kan ta slutt på ein av dei heilt vanlege dagane.

”Du er trygg. Jeg er her” kviskrar forfattaren igjen og igjen inn i øyret på dottera, som fall i koma fem dagar før mannen døydde. Ei setning som knapt overtyder henne sjølv ein gong; ho var der jo også då mannen døydde utan at det hjalp.

For Joan Didion verkar det som det å skrive hjelper henne gjennom sørgeåret, og historia om dette året er ærleg og vakker, og gir lyst til å lese meir av forfattaren. Men skrivinga gjer ikkje livet tryggare: kort tid etter at boka kom ut, døydde dottera.