Norske helter

Sent på høsten, eller tidlig på vinteren, blir en mann ved navn Jørgensen lagt inn på Granvin sykehus. Frank Jørgensen, nærmere bestemt. Han er 37 år, og sykehuset er ikke hvilket sykehus som helst sykehus. Det er et spesialsted for dem blant oss som har fått de virkelig store smellene: lammelser, hode- og hjerneskader. Det kunne kanskje vært Sunnaas, men er det altså ikke, noe alle potensielle og nåværende Sunnaas-pasienter antagelig børe være glade for. Så lenge det går får vi tro det er litt lenger mellom de totalabsurde innslagene i livet på Sunnaas.

Granvin, altså; langt fra folk – bokstavelig talt langt inne i granskauen – er det at Frank blir forklart at hadde det ikke vært for et ospetre i veien for den virkelig store luftseilasen, hadde han ikke vært Granvin-pasient med hjerneskade, han hadde vært død. Bilulykke; en stygg en.

Absurd og morsom

Vetle Lid Larsen kan være en riktig morsom mann. Denne gangen, med «Norske helter», går han et stykke forbi «morsom», blir absurd, skremmende og så svartmalende på hovedpersonens og hans medpasienters vegne at leseren ikke har noe annet valg; bare latteren er igjen.

Det skrives for få absurde romaner. Lid Larssen har all ære for å ha skrevet sin. For å ha demonstrert hvor vrient det må være å oppdage at man kanskje ikke er den leger, sosionomer, psykologer, ergoterapeuter og sykepleiere sier. For det er jo musiker man er, ikke sant? – hornist, nærmere bestemt, god også, utdannet ved anerkjent konservatorium et helt annet sted enn i Oslo. Kanskje er man rent av russisk? Jo da, men så var det denne hjerneskaden ...

Vetle Lid Larssens sorgmuntre fremstilling av lidelsen etter en alvorlig skade, koblet med hans helhjertede hersing med sykehusbyråkrati, spinnvile finansieringsordninger og besynderlig språkbruk gir lenge og langt på vei en roman som er svært leseverdig og – som allerede forsiktig antydet; hylende morsom. Slik bare de virkelig dystre historiene kan være det.

Karakterskifte

Det er når hovedpersonen mot slutten går over i et mer virkelighetsorientert og realistisk forhold til verden og de utfordringene den stiller ham overfor, han blir altså friskere, at Lid Larssen går på noen problemer som kladder det litt til for helheten i romanen.

Historien skifter karakter. Og, det må kanskje til, men vridningen blir ikke helt vellykket, det blir værende en følelse av manglende sammenheng.

Allikevel, her er mye så slapstick, så mye stort alvor og misforståelser, så mange levende mennesker og stor empati at ”Norske helter” forblir høyst leseverdig – til tross for at helheten sprekker litt.