Den portugisiske forfatteren José Saramago er noe for seg selv. Og i sin siste bok er han sitt gamle jeg: Ironisk, fabulerende, skarp. Dette er en forfatter som er på høyde med seg selv - og det i en alder av 85 år. Det står det respekt av!
Evig liv her og nå
Denne gangen skriver nobelprisvinneren fra 1998 om hva som skjer den dagen døden plutselig uteblir. I et land midt i Europa slutter folk å dø. Fra midnatt 31. desember dør det ingen mennesker i landet, verken den dagen eller den neste. Sykehusene klager til regjeringen - hva skal de gjøre med pasientene? "Vi har allerede begynt å legge pasienter i korridorene, det vil si, i større antall enn det som har vært alminnelig", skriver Saramago med sin søt-perfide penn.
Begravelsesbyråene ser fremtiden mørkt i møte nå som de er fratatt råvarene sine, og hva med Kirken? Hva slags funksjon får den hvis den ikke kan love oppstandelse og himmelfart?
Slentrende humor
José Saramago lar ulike organisasjoner komme til orde, også filosofene får si sitt, og det blir det mange morsomheter ut av. Fortelleren står litt distansert, nærmest etterpåklok utenfor viderverdighetene. Han registrerer, refererer og kommentarer hele tiden sin egen beretning. Som vanlig er Saramagos språk snirklete, med flere innskutte bisetninger, forbehold og digresjoner enn den godeste Solstad. Det gnistrer overskudd og humør av fortellingen, og det har tydelig smittet over på oversetteren Kjell Risvik, som leverer et sterkt arbeid.
Men det var døden. Etter en periode på flere måneder uten dødsfall, melder døden seg igjen. Nå skal menneskene få et forvarsel en uke før de dør. Men ikke alt går som planlagt. Ett menneske nekter å ta i mot dødsbudskapet, og det er så ureglementert at døden må revurdere sitt oppdrag. Det får følger.
Kjærlighetshistorie også
Den første delen av romanen er best, i alle fall mest original. Mot slutten mister teksten noe av den distansen og den syrlige humoren som preger beskrivelsen av samfunnets foranstaltninger. Nå er vi nede på individplan, der faren for at følelsene tar overhånd er større. Her er døden og hennes offer. Hun er kvinne, han er mann.
Visst blir det vakkert. Og jeg vil ikke bebreide en mann på gravens rand for at han skildrer musikk og kjærlighet så overbevisende at selv døden velger livet.
