Anmeldt av Marit Grøtta
Å fortelle om en virkelig persons liv i diktform er ganske så uvanlig. Når Ruth Lillegraven lanserer et stykke dokumentarisk og biografisk poesi, tar hun seg frimodig til rette blant genrene. Riktignok er ikke Lillegraven helt ukjent med denne formen, for det var et lignende prosjekt som ga henne Brageprisen for 2013. «Urd» skildret to alminnelige kvinner livsløp i diktform, men det handlet da om to oppdiktede kvinner.
Årets diktutgivelse – Lillegravens tredje – forteller en langt vondere historie, og den er hentet fra virkeligheten. «Manilahallen» skildrer livet til Birgit Lerke (i det virkelige liv Berit Bjerke), som stod frem med sin anoreksi på NRK i 1980, i en tid da det var lite snakk om sykdommen.
Skuggen bak ryggen
En prolog beskriver Birgits gjensyn med NRK-opptaket:
Deretter berettes Birgits livshistorie i jeg-form, fra fødsel til 68 års alder. Fortellingen er holdt i presens, og jeg-et leder oss gjennom hverdagslige så vel som skjellsettende episoder, med vendinger som «eg er fire år / og mamma er borte» eller «eg er 18 år og tre månader / går opp kyrkjeskipet, i kjole».
Denne formen gjør at vi hele tiden er tett på, selv om det bare er brokker og biter det fortelles om. Den første delen skildrer barndommen til et sensitivt og viljesterkt barn og en hendelse som får innvirkning på resten av livet hennes: Hun blir voldtatt 12 år gammel av to menn som holder en kniv mot halsen hennes. «det vonde er sådd / skuggen bak ryggen / er fødd» leser vi. Denne «skuggen bak ryggen» blir et gjennomgangsmotiv i boka, som dukker opp hver gang livet er vondt.
Knokler som vokser
Boka beskriver i ganske raskt tempo hvordan Birgit som ung voksen utvikler en spiseforstyrrelse, etter tre barn og to havarerte ekteskap. Noen av de sterkeste linjene beskriver den kroppsfølelsen hun skaper seg gjennom anoreksien:
Og litt senere:
Anoreksien leder til en innleggelse på Modum bad, og fortellingen om oppholdet der utgjør et tyngdepunkt. Tittelen på diktsamlingen viser til det store oppholdsrommet på institusjonen, Manilahallen med manilamøbler og store vinduer. Birgit vil ikke være der, vil ikke snakke med de andre kvinnelige innlagte, vil ikke snakke om det vonde i det hele tatt. Mot slutten av boka får vi imidlertid en annen versjon – da leser vi at de store vinduene i Manilahallen slapp inn lyset og lufta og livet. Det er interessant å se at det tegnes et sympatisk bilde av Modum (i motsetning til et par andre institusjoner), der Birgit møter mennesker som virkelig hjelper henne.
Gripende partier
Boka skildrer imidlertid ikke bare sykdommen, og det virker som om Lillegraven insisterer på å fortelle om hele Birgits liv, både det vanlige og det uvanlige. Selv om denne hverdagens poetikk er sympatisk, synes jeg ikke dette fungerer helt. Jeg-stemmen er for lett, fortellerformen er for sveipende, språket er for enkelt til at diktene holder på interessen gjennom hele boka. Lillegraven borer ikke i det vonde, fortellingen går i stedet videre, og språket revner ikke, det fortsetter i trygge spor. Dermed uteblir det store litterære løftet, selv om boka har sine gripende partier.
På den andre siden skal det fremheves at Lillegraven er en dyktig håndverker. Birgits historie er formidlet på en høyst effektiv måte, og boka er forbløffende lettlest. Kanskje vil dette bli en viktig bok for mange lesere som slett ikke leser dikt til vanlig. Men jeg fortrekker «Urd», som litterært sett var en sterkere utgivelse.
- Se også: