Bokanmeldelse: Nærvær og gjenkjennelse

«En kjærlighetshistorie» er undertittelen på Geir Gulliksen og Anna Fiskes fine nye samarbeidsprosjekt. Og da tenker jeg på det fysiske eksemplaret av boken «Joel og Io». En kjærlighetshistorie kunne man kanskje kalle samarbeidet i seg selv, for med «Iben og forvandlingen» fra 2012 og årets bok ser det ut til at de to har funnet tonen; de er lydhøre overfor hverandre og løfter hverandre, rett og slett.

Slik starter fortellingen om Joel og Io. En dag ser de hverandre. Det har de aldri gjort før, selv om de går på samme skole. Men Io går en klasse over Joel. Hun kan da ikke leke med en gutt som er yngre?

Umulig kjærlighet?

De finner hverandre likevel. De leker i blinde, de klatrer i klatrestativet, de løper etter hverandre. De kysser. Ordet forelsket står i første linje, på bokens første side. Men det kunne også stått venn, tenker jeg - for slik kan det også føles å få en venn. Og her ligger det kanskje et budskap: Det er godt å være forelsket! Det er fint å ha en venn, og ingenting er umulig, selv om omgivelsene skulle by på hindringer. Og skulle det vise seg at ingenting varer evig, så kan det hende vi har fått med oss noe verdifullt som kan døyve sorgen og bringe oss videre.

Åpner opp

Men budskap og budskap. Det er først og fremst en stor åpenhet i Geir Gulliksens korte setninger. Det ligger muligheter der. Slik beskriver han stillheten i Joels stemme, når Joel for første gang sier hei til Io:

Io er den eldste, hun liker å bestemme og liker å prøve nye ting. Joel er den yngste, forsiktig, han vil at Io skal ta ledelsen. Det har vært sagt til det kjedsommelige at Geir Gulliksen er den mest androgyne forfatteren vi har her i landet. Sikkert er det i alle fall at han åpner opp låste definisjoner og forestillinger om hvem vi er og hvordan vi kan være, både når han skriver for voksne og når han skriver for barn.

Jeg opplever et stort nærvær, både i tekst og bilder. Enkeltsituasjoner produserer følelser en voksen også godt kan kjenne igjen.

Konkrete detaljer

Joel og Io er ikke de vanligste navnene i Norge. De er nok ikke valgt uten grunn. Begge lyder nesten som en sang, begge gjør at man må lytte ekstra til dem når de uttales. Når Joel skal sove, tenker han på Io, og føler han har Io inne i seg. Og det har han jo, både bokstavlig og mentalt.

Kanskje indikerer navnene at barna har annen opprinnelse enn den tradisjonelt norske. Tegn i teksten - og Ios svarte hår - kan tyde på at i alle fall hun har en annen bakgrunn. Heller ikke her gir verken Gulliksen eller Fiske enstydige svar, det er opp til leseren og betrakteren å tolke selv.

Detaljene som faktisk er lagt ut, er gjennomtenkt og følsomt utnyttet, både i tekst og bilder.

Umiddelbart uttrykk

Anna Fiske har et langt og fargerikt lerret bak seg, som forfatter, tegneserieskaper og bildebokskaper. Hun er nettopp en kunstner med sans for detaljer og utsnitt; her lar hun for eksempel flere scener uttrykkes gjennom tegneserieruter som strekker seg over flere sider og holder situasjonen fast.

Hele veien tar hun barnets perspektiv: Joels mamma gjengis bare som en hodeløs torso ved sengekanten. Fiskes ruskete og umiddelbare stil har også et poetisk uttrykk. Det kommer nydelig frem i rutene der Joel og Io leker i blinde, i gangen på skolen, og faller inn i sin egen verden mens andre elever hoier og løper rundt dem.

«Joel og Io. En kjærlighetshistorie» retter seg mot ferske lesere, aldersgruppen seks til ni år antydes av forlaget. Men visst er dette blitt en bok som hever seg over merkelapp og marked - den kan finne mottakelige lesere i mange aldre.