Mikko Rimminens roman handler om ensomhet, slik ensomheten fortoner seg for enslig kvinne med en voksen sønn, som har forlatt redet for lengst.
Mye tyder på at Irma har vært ensom en stund når vi møter henne i Helsinkis gater på sensommeren. I mangel på en ordentlig jobb, oppsøker hun tilfeldige mennesker i deres hjem under påskudd av å holde på med markedsundersøkelser.
Skjult hjerte av gull
Denne ukonvensjonelle formen for oppsøkende virksomhet fører selvsagt med seg mye ufrivillig tragikomikk, og det er ikke overraskende at denne typen roman om en sur, gammel kvinne på randen med et godt skjult hjerte av gull har gjort lykke i Finland. Når Rimminen også har vunnet en litterær pris for boken, har det sikkert sammenheng med at han skriver lange, bølgende setninger med et reservoar av ord og uttrykk som sikkert både utvider og utfordrer det finske språket.
På norsk flyter det ikke, men jeg er ikke helt overbevist om at dette bare er oversetterens skyld.
Smørdeigfargede høstdager
«Det gikk noen smørdeigfargede høstdager der jeg egentlig ikke fikk i stand noe annet enn litt fnokkete tanker», skriver Rimminen i Morten Abildsnes sin oversettelse. Det blir i overkant språklig lekent i en roman, som absolutt krever at vi føler, lever og ånder med hovedpersonen, idet hun reiser ut i til dels komiske, dels fornedrende møter med andre mennesker.
Først midtveis i romanen, når romanenes hovedperson Irma blir vippet ut av eget spørreskjema, og isteden begynner å engasjere seg i livet til en av sine intervjuobjekter, åpner romanen for at vi skal slå inn på andre og mer interessante veier. Men dette blir bare et blaff. Så ramler vi ut i alt språket igjen. Jeg synes Rimminen spjåker romanen sin ut med for mye ord, for mye språk, selv om jeg egentlig tror han mener alvor med sitt portrett av dette ensomme mennesket.
