Snakker forfattere ut av fengsel

Etter sitt første besøk hos en fenglset forfatter visste den norske forfatteren Eugene Schoulgin at han ikke ikke kunne fortsette å leve som før.

– Jeg måtte engasjere meg. Det ble P.E.N som fanget meg, og fra da av fikk jeg den ene stillingen etter den andre i denne verdensomspennende organisasjonen, alle med fokus på å få skribenter og forleggere ut av fengsel.

P.E.N. er verdens største organisasjon for ytringsfrihet, og har en avdeling i Norge, som blant annet forsøkte å la spionsiktede Edward Snowden få bli i landet .

«Het kandidat» til årets Nobelpris

Scholulgin har de siste åtte årene bodd i Tyrkia, hvor fremdeles mange skribenter og bloggere sitter fengslet for sine tekster.

– I Korea skjønte vi at de var hekta på Nobels litteraturpris, og fornærmet fordi japanerne hadde fått tre og de ingen. Vi var der for å få ut forfatteren Wang Suk Yong. Statssekretæren i Justisministeriet var en stri mann. Jeg tok «en Columbo». Idet jeg skulle gå, snudde jeg meg og hvisket til ham at jeg tilfeldigvis visste at Wang var en het kandidat til årets Nobelpris. Hvordan ville det se ut om de måtte plukke ham ut av fengsel for å sende ham til Stockholm?

– Effekten ble nærmest komisk. Nå lever Wang Suk Yong i New York. At han aldri ville fått noen nobelpris behøver vi jo ikke snakke høyt om, smiler Eugene Schoulgin.

Columbo er navnet på politietterforskeren i den amerikanske tv-serien ved samme navn. Columbo klarte å løse sakene sine ved å lure skurkene.

• Les også: Tegnet «Muhammed-katt» og ble kastet i fengsel

Starten på festival for ytringsfrihet

Forfatteren må innrømme at majoriteten av saker P.E.N. arbeider langt fra er så framgangsrike.

– I Tyrkia, der jeg nå har bodd i 8 år, sitter fremdeles mange skribenter og bloggere i varetekt og fengsler for sine skriveriers skyld. Sensuren er massiv. Si meg hvordan dere behandler skrivende mennesker og jeg skal fortelle dere hva slags samfunn dere har, er en klok setning, sier Eugene Schoulgin.

Engasjementet for å tale fengslede forfatteres sak, startet nærmest ved en tilfeldighet. I 1993 fylte Den norske forfatterforening 100 år, og fikk en stor pengegave av kulturdepartementet. Pengene ble brukt til å starte Kapittel-festivalen , som er Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. Her debatteres ytringsfriheten internasjonalt.

Foreningen inviterte åtte forfattere som hadde det felles at de satt fengslet for sine skriveriers skyld. To kom, Taslima Nasrin fra Bangladesh som Svensk P.E.N. hadde klart å smugle ut av landet, og en uzbeker som hadde sonet ferdig. De øvrige seks satt der de satt.

– Når berget ikke kunne komme til Abraham fikk Abraham komme til berget. Vi delte oss i grupper, sier han.

• Les også: Fikk nytt liv som forfatter i Norge

Sterkt inntrykk på cellen

– Jeg havnet sammen med Vigdis Hjort og Thorvald Steen i den gruppen som skulle besøke den tyrkiske historikeren Ismail Besikçi i Ankara. Han hadde 104 års fengsel foran seg for artikler han hadde skrevet om kurderne. Med på turen var også Kjerstin Ekman og den kurdiske forfatteren Mahmet Uzun, bosatt i Stockholm.

Schoulgin forteller at de klarte å få komme inn i Ismails celle.

– Fengslet var nedslitt, iskaldt og primitivt. Hutrende satt vi rundt en osende gassovn og den milde historikeren fortalte lavmælt om sitt liv i fangenskap, men først og fremst om kurdernes kamp for selvstendighet og anstendig behandling. Til slutt, idet vi skulle forlate ham, spurte Ekman hvordan han klarte vissheten om at han høyst sannsynlig ville tilbringe resten av sitt liv i fengsel. «Så lenge mennesker som dere ikke glemmer meg er ikke mitt liv forgjeves», svarte han. Da jeg forlot fengslet kjente jeg er raseri jeg aldri tidligere hadde følt.

Besøk mer effektivt enn brev

Det har blitt mange reiser. Til Sør-Korea, Jemen, Afghanistan, Tyrkia, Peru, Hviterussland, Kina, Mexico og Egypt. Schoulgin skjønte fort at det å dukke opp var langt mer effektivt enn å sende brev, fax og e-post.

– Av alle de fengslene jeg har besøkt er nok det verste det i Taiz i Jemens fjell. Kari Vogt og Kirsti Blom hadde i flere år allerede besøkt Mansur Raji. Dikteren hadde blitt dømt for et mord han ikke hadde begått. Han hadde skrevet et harselerende dikt om landets diktator Saleh, noe som ble betraktet som nesten like ille.

Cellene hadde ikke tak, så fangene var utsatt for brennende sol og temperaturer opp mot 50 grader på dagen, frost nattetid.

– Her satt Mansur midt imot sin trofaste kone Afrah og oss og leste kjærlighetsdikt for henne mens vaktene dengte løs på øvrige fanger med lange bambusstaver. Både Helmuth Kohl, Jimmy Carter og Madame Mitterand hadde bedt om å få ham frigitt uten suksess, men Kari og Kirsti ga seg ikke. Og P.E.N. ga seg ikke. Til slutt kom han til Norge. Nå lever Mansur Raji i Stavanger med Afrah og deres sønn Muhammed.