– Krim er bra for helsen

– Vi konfronterer våre redsler, vi leser om det vi frykter mest – som for foreldre er å miste et barn. Gjennom historiene ser vi frykten bli løst, og vi trenger å se en god slutt på noe vondt. Det er det motsatte av virkeligheten, der ting ikke alltid ender som vi vil. Krim er bra for helsen, kan man si.

Siste bok om etterforsker Flint

Det handler om å takle sine egne demoner, og føle meg selv bedre, forteller forfatteren. I begynnelsen av mai kommer hun ut med sin foreløpig aller siste krimroman om krimetterforskeren og heltinnen Lacey Flint, «A Dark and Twisted Tide», på engelsk.

– Jeg trenger en pause, og hun trenger en pause. Jeg vil ikke at serien skal trøtte ut folk, sier Bolton.

I krimbøkene om Lacey Flint forteller Bolton om en ung kvinnelig etterforsker som bærer på en mørk hemmelighet og holder alle på en armlengdes avstand. Hun prøver ikke å bli likt, men er kompromissløs.

I boken «Høstoffer» (originaltittel: Blood Harvest), som er den foreløpig nyeste boken som er oversatt til norsk, blir en kvinne hjemsøkt av sitt forsvunnet barn. Selv om huset de bodde i brant ned til grunnen, er kvinnen overbevist om at barnet fortsatt lever.

• Hør: Kvinnedrap i litteraturen (Kulturhuset)

Alltid redd noe går galt

Flere av Boltons tidligere utgitte bøker om Lacey Flint er denne bokvåren blitt utgitt på norsk. I boken «Fortapt» skriver Bolton for eksempel om en ung gutt – Barney. Historien ble til etter at The Yorkshire Ripper overfalt kvinner rundt den lille byen Yorkshire. Det var mange likheter til Jack The Ripper, som herjet i London hundre år tidligere. Det at hun selv var en bekymret mor, gjorde at hun skrev sønnen inn i hovedkarakteren.

– Jeg husker en historie fra nyhetene, om en kvinne som trodde sønnen var Yorkshire-ripper, noe det viste seg siden han ikke var. Men det var mange som gikk til politiet og var usikker på om de kjente noen som kunne være morderen. I et lite samfunn der noen stadig blir myrdet, vil få folk til å undre «kjenner jeg ham, bor han i denne bygningen?»

Bolton forteller at hun ville bruke dette til et plot, men gjøre det mye verre. Hun puttet i stedet angsten for om morderen var en nær person inn i hodet til et barn, 11 år gamle Barney som bor alene med faren.

– Han er sårbar. Han begynner å tenke på om faren hans kan være morderen. Det synes jeg er en svært skremmende tanke, som jeg ville utforske. På denne tiden var sønnen min også 11 år, så jeg hadde mye materiale jeg kunne utforske. Mye av Barneys karakter er fra min egen sønn.

Blant annet har Boltons sønn en egen evne til å finne forsvunne ting. Han ser mønstre ingen andre ser, forteller forfatteren.

– Da sønnen min var tre år gammel og vi gikk i parken, og han gikk rett bort og plukket opp en firkløver. Vi hadde allerede sju slike tørkede firkløvere hjemme som han har funnet. Da jeg spurte ham hvordan han fant dem, han var bare tre år og kunne knapt forklare ting, svarte ham «mamma, jeg ser bare et mønster. Når mønsteret er annerledes, så vet jeg at det er noe der».

Skriver ut redslene

Bolton har brukt årevis på å slite med sine egne demoner, men klarer å leve med sin angst for at noe alltid kan gå skikkelig galt.

– Jeg våknet svært brått midt på natten forrige uke, og slo meg fælt. Det var like før jeg traff midt i øyet. Jeg tenkte: «Hva om jet ble skadet?" Å skrive, hjelper meg med å få ut mye av angsten min ut av systemet. Jeg vil ikke bli overrasket dersom flere andre krimforfattere synes det samme. Alle er nok motiverte på ulikt vis, og for meg handler det om å takle mine egne demoner for å føle meg selv bedre.

Hvordan klarer du å leve med så mye angst?

– Jeg vet faktisk ikke hvordan noen klarer å la være? Det er bare slik jeg alltid har tenkt. Det er i min natur å undre meg over alt som kan gå galt i enhver situasjon. I det siste har det gjort meg til en mer nervøs person, mye mer etter at min sønn ble født. Å ha en som er så dyrebar, viser meg hvor sårbare vi egentlig er. Det å skrive, hjelper meg med å få ut mye av angsten min ut av systemet.

Gjør det å skrive om skumle ting at du blir mer redd eller mindre redd?

– Begge deler. Jeg må gjøre mye research. Det kan bli vanskelig, fordi jeg må lese om for eksempel foreldre som har mistet sine barn, enten de er døde eller har forsvunnet.

Det mest deprimerende er å gjøre selve researchen, mener hun. En gang skrev hun for eksempel om selvmord blant studenter. Det føltes hardt å gjøre forundersøkelsene og sette seg inn i historien. Det å skrive gir derimot en følelse av kontroll, mener hun.

– Researchen er virkeligheten, det er ikke historiene mine. De ender noenlunde godt. Jeg tror at det at jeg har kontroll over hva som skjer i boken, at jeg få til en forståelig og fornuftig slutt på dem, tar bort mye av redselen.