Tar livet av Dan Brown i ny bok

– Jeg var fryktelig nervøs for at Dan Brown skulle stjele denne idèen før jeg rakk å få den ned. Så jeg valgte å ta livet av Brown i denne boka, sier Gert Nygårdshaug.

– Var det et lite spark?

– Ja, det var et lite spark. Han stjal nemlig idèen min fra «Chimera», – min forrige roman, i den nye boka si «Inferno». Altså, stjal og stjal. Det skjer ofte at forfattere plutselig skriver om de samme tingene, men det var litt påfallende – hevder Nygårdshaug.

Nygårdshaug bruker ikke selve navnet til Brown i boken, men en person som er veldig lik Dan Brown.

Utgangspunktet for Gert Nygårdshaugs nye krimroman «Pergamentet», er et eldgammelt mystisk dokument, kalt Voynich-pergamentet.

Forskere har datert Voynich-pergamentet til å være fra begynnelsen av 1400-tallet. Da Nygårdshaug kom over et eksemplar av den første faksimileutgaven som ble utgitt i 2005 ble han fascinert. Han synes at han dette dokumentet er som skapt for en krimforfatter som er opptatt av fortidens mysterier.

– Virker umulig å tyde

Nygårdshaug er betydelig begeistret og engasjert over oppdagelsen av det eldgamle dokumentet, og viser frem en fagbok bestående av blant annet gåtefulle tegninger av mennesker og fabeldyr. Dette er noe av det han har brukt som research-materiale.

– Da jeg fordypet meg litt i dette stoffet, tenkte jeg at her er det en vanvittig god ide til en krimhistorie. Det bare måtte bli en ny krimroman.

I krimromanen «Pergamentet» mener en norsk forsker å ha dekryptert, altså tydet tekstene. Dette er en verdenssensasjon, og han får tilbud om å holde forelesning i et betydelig vitenskapsmiljø. Forskeren blir funnet død, og Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen oppdager uhyggelige forgreninger. Tilbake i tiden, på 1400-tallet, sitter en munk og skriver avskrift av pergamentet.

Voynich-pergamentet er på 240 sider og befinner seg i USA. Det har blitt gransket av kryptografer opp gjennom århundrene. Ingen har så langt klart å tyde manuskriptet, som består av tekster og illustrasjoner av blant annet dyr og planter. Det mangler 32 sider, som ingen vet hvor har tatt veien.

– Jeg har egentlig vært lenge klar over at pergamentet eksisterte i virkeligheten, men jeg har ikke fordypet meg i det. Historien om dette dokumentet dukker opp i vitenskapelige tidsskrifter fra tid til annen.

– Etter hvert tenkte jeg at jeg ville titte litt nærmere på det. Jeg begynte å google det, og ble mer og mer interessert og fascinert, og fikk tak i en masse med litteratur om det. Dette er stoff, tenkte jeg.

• Les også: Afrodites basseng

– God grunn til ny krimbok

Egentlig hadde han avsluttet sin ti bind store krimserie med karakterene Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Det var ikke meningen å ta opp igjen noe av dette arbeidet. Likevel fantes det nå plutselig en veldig god grunn til å skrive en krimbok til, synes forfatteren.

De to figurene har imidlertid byttet litt om på rollene i den nye krimboken. Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har hovedrollen, mens Fredric Drum befinner seg litt i bakgrunnen.

– Når jeg først skulle lage krim. Jeg ville bruke de samme personene. Jeg er egentlig litt lei av mat og av Fredric Drum. Jeg tenkte derfor at jeg heller ville bygge ut denne litt eksentriske etterforskeren Skarphedin Olsen. Jeg ville la ham få hovedrollen.

• Les også: Forfattere kaster seg på kokebokbølgen

– Jeg kom Dan Brown i forkjøpet

Gert Nygårdshaug deler mye av den samme fascinasjonen for gamle mysterier og koder, som forfatteren av blant annet «Da Vinci-koden» og «Det tapte symbol». Det er ikke usannsynlig at Brown også har tenkt å lage en roman om Voynich-pergamentet, tror Nygårdshaug.

– Jeg kan vel tenke seg at Dan Brown også sitter med dette manuset og har fundert på hvordan han skulle gripe det an. Men nå har jo jeg gjort det, ler Gert Nygårdshaug.

«Inferno»

Gert Nygårdshaug vil ikke gi leserne et eksakt svar på hva som egentlig er pergamentets hemmelighet.

– Det ville være å føre det for langt å gi et svar på hva dette dokumentet betyr, for det er det ingen som vet. Jeg gir noen små hint, og så får leseren bruke fantasien, sier han med et smil.

– Kommer man litt nærmere sannheten av å lese boken din?

– Ikke bokstavelig, men man aner at pergamentet kan ha et innhold som er en viss trussel for en type mennesker. Jeg vil ikke si mer.

– Hvorfor er du så interessert i gamle koder?

– Jeg er av den mening at om vi hadde kjent sannheten og visst akkurat hva som skjedde her på kloden for 2.000- 5.000 år siden, så hadde vår samtid sett ganske annerledes ut. Det skjuler seg veldig mye som vi ikke vet ennå, og det synes jeg er fascinerende. Så får man bruke fantasien, uten å la det bli usannsynlig.

Nygårdshaug tviler på om noen klarer å knekke koden, siden ingen har klart det til nå.

– Verdens beste kryptologer har drevet med dette, blant annet kryptologer som klarte å dechiffrere nazistenes hemmelige koder, men de klarer ikke å knekke denne koden. Både astronomer og botanikere har vært inne i bildet. Dessuten, disse plantene eksisterer jo ikke, så ingen skjønner hvorfor noen har tegnet disse merkelige greiene, sier han.

– Tror du at de 32 sidene som er borte finnes et sted?

– Det er dette jeg bygger opp til i romanen min. Det er ingen som vet hva disse sidene inneholder, eller om de faktisk eksisterer. Jeg dikter opp at de eksisterer, og at det på en måte finnes en slags rosetta-stein som kan gi svaret på hva denne teksten betyr.

• Les også: Tidenes beste bok

– En fordel å være forfatter

Nygårdshaug mener at forfattere har en fordel som historikerne ikke har, nemlig at de kan tillate seg å bruke fantasien mye mer.

– Et fagmiljø skal jo presentere beviser, empiri. Alt skal være helt korrekt, ellers er du ikke fagmann. En forfatter kan derimot tillate seg å dikte videre på stoff som er kjent, og lage nye konklusjoner. Mitt håp og ønske er at dette kan åpne fagfeltene for nye innfallsvinkler. Det hadde vært morsomt.

Det manuskriptet som befinner seg i USA er egentlig en kopi av et annet manuskript. Gert Nygårdshaug dikter opp at det er en munk som sitter og kopierer et gammelt manuskript.

– Dette er noe som jeg dikter opp, men som kan være sannsynlig.

Rett før boken gikk i trykken, fikk Nygårdshaug bekreftet at det han har diktet opp om munken, faktisk har rot i virkeligheten.

– Tror du ikke at, når jeg er ferdig med å avslutte min roman, så leser jeg en notis om en skriftforsker som har studert forskjellige skrifttyper på dokumenter som faktisk er kopiert av gamle munker. Forskeren har funnet ut at den samme skrifttypen er brukt i Voynich-manuskriptet, som i andre dokumenter som er kopiert av eldre skrifter.