– De skjulte seg godt for omverdenen

Den prisbelønte irske forfatteren Joseph O'Connor har skrevet en roman som forteller om kjærlighetsforholdet til to store irske kulturpersoner. En av dem er John Millington Synge, som var forfatter og dramatiker. Han var dessuten en av grunnleggerne til Abbey Theatre i Dublin.

– Den store irske dramatikeren John Synge, som levde for rundt hundre år, er noe av det samme som Ibsen er. Han også på en måte startet teateret, slik vi kjenner det i dag, sier Joseph O'Connor.

I romanen «Nattlys» møter vi Molly som aldrende skuespillerinne i 1952. Hun har fått en siste spillejobb på radioteatret i BBC i London. Hun tenker tilbake på livet sitt. På skuespillerkarrieren, da den var på topp, og mannen hun var forlovet med – John Synge. Hun tenker på valgene de gjorde, og hva de ikke gjorde.

• Les anmeldelsen: «Sørgelig som en skillingsvise, vakker som en vårkveld»

I slutten av 30-årene var Synge en ganske skadet og såret mann. Han hadde vært syk gjennom hele livet. Ikke lenge før han dør, forelsker han seg i en 17 år gammel skuespillerinne ved teatret – Molly Allgood. Noen av de mest viktige delene av Synges dramatiske verk, var skrevet for henne.

De kom fra to veldig forskjellige verdener, både rent aldersmessig og det faktum at Synge var protestant og fra overklassen. Hans elskede Molly Allgood var 17-årig katolikk og fra arbeiderklassen i Dublin. De to hadde med andre ord alle odds imot seg.

– Men på en måte klarte de å finne hverandre og ha et forhold, til tross for de store forskjellene. Det er en veldig interessant kjærlighetsaffære, og bakgrunnen for «Nattlys», forteller O'Connor.

Mangler dokumentasjon

Den delen av John og Mollys liv som det ikke finnes dokumentasjon på, har forfatteren diktet opp.

– Vi vet veldig lite om det som egentlig skjedde. Det kommer nok av alle klasseskillene som stod i veien for dette forholdet. De pleiet forholdet sitt uten at så mange fulgte med på hva som skjedde, og skjulte seg godt for omverdenen.

Det finnes noe dokumentasjon, i form av brevkorrespondanse, på at de to møtte hverandre og hadde et kjærlighetsforhold. Da Joseph O'Connor oppdaget at halvpartene av brevene var brent, ønsket å sette seg mer inn i hva som kunne ha skjedd med de to.

– Jeg prøvde å forestille meg hvordan det var å være henne. Dette er altså ikke en dokumentar. Boken min tar den virkelige historien som et utgangspunkt til å fortelle en mye større og videre historie. Det at mennesker møtes på tvers av klasseskiller. Det handler også om at noen mennesker inspirerer andres arbeid, slik som hun inspirerte ham.

Så godt som alt i boken er oppdiktet, til og med det vakre og gripende kjærlighetsbrevet i slutten av boken.

– De skrev brev til hverandre nesten daglig. Så vi har en halvdel av korrespondansen, av Synges brev til Molly. Men i årene etter at Synges død, var Molly svært fattig. Da kjøpte familien hans tilbake brevene som hun hadde skrevet. De ødela dem. Så vi vet ikke hva hun sa til ham, sier O'Connor.

Inspirert av sine søstre

Hovedpersonen «Molly» er dessuten satt sammen av egenskaper hos forfatterens fem søstre.

– Jeg laget henne ut I fra en blanding av det jeg visste om den virkelige personen, mine instinkter om hva karakteren hennes trolig var. Dessuten har jeg fem søstre, og det er noe av alle dem i Molly. Jeg tok det jeg likte best av egenskapene til alle mine søstre, og tilla karakteren Molly.

– Vet søstrene dine dette?

– Ja, men jeg tror ikke de tror helt på dette likevel. Jeg husker at søstrene mine, da de var tenåringer, var ganske trassige iblant. Det har gjort at Molly for eksempel har blitt litt frekk i kjeften i romanen, sier O'Connor og ler.

Var naboer

Joseph O'Connor bodde som barn i et av nabohusene til John Millington Synge i Dublin. Synge bodde i et hus i nabolaget.

– Nær oss, var det et gammelt, viktoriansk hus, med noen knuste ruter, og forvridde trær i hagen. Da mor og jeg gikk forbi, fortalte mor at «Der inne bodde Synge», og gjennom den døren gikk berømte poeten William Butler Yates gjennom når han besøkte Synge. Jeg hadde stor fantasi, og så alt for meg.

– Mor fortalte også at Synge hadde hatt et hemmelig kjærlighetsforhold med den unge kvinnen. Molly var kjolemaker før, det samme var min mor. Det var på en måte flere likheter mellom dem og oss, tenkte jeg som liten gutt. Derfor følte jeg at denne historien på en måte tilhørte meg. Jeg tror faktisk jeg startet på denne boken allerede som sju-åring, ler han.

Joseph O'Connor startet på flere versjoner av boken. I en av versjonene var det Synge som var fortellerstemmen.

– Men hver gang, dukket denne kvinnen opp og på en måte fortalte meg at romanen handler om henne. Det var litt som å konversere med henne. Molly ble veldig virkelig for meg. Jeg gledet meg til å stå opp hver dag, og gå til kontoret for å skrive om henne. Nå som boken er ute, savner jeg henne faktisk. Jeg tenker mye på henne. Jeg tror også hun hadde likt at folk som leser boken, og snakker om henne.

I dag er dessuten bildet av henne i Abbey Theatre blitt flyttet opp fra den bortgjemte teater-fløyen portrettet hennes lenge hang i.

– Siden boken kom ut, har bildet av Molly kommet ut i hovedlobbyen. Jeg tror hun hadde vært glad for å vite at bildet henger der nå.

– Må ha vært litt forelsket

– Jeg har veldig respekt for henne, som eldre kvinne. Og jeg tror jeg må ha vært litt småforelsket i henne som ung kvinne også. Det har tatt meg to år å skrive historien hennes. Men nå er det nesten litt trist at det er over.

– Jeg håper at denne historien kan være et utgangspunkt til å se historien deres på et mer universelt menneskelig plan. Jeg tror at vi alle har en person i vårt liv, som vi skulle ønsket at forholdet hadde fungert bedre med. Men det gjorde det ikke. Det kan dreie seg om alt fra en elsker, til foreldre, søsken eller en venn. Jeg tror vi alle har en slik person i bakgrunnen av våre liv.

– Jeg beundrer at hun levde et liv i fornektelse. Jeg tror de fleste av oss gjør det. Ellers ville vi ikke ha kommet oss opp av sengen, tror jeg. Livet handler i det hele tatt om fornektelse og fantasi. Så jeg tenker ikke på historien om henne som trist. Jeg tenker at hun er en person som faktisk klarer seg. Hun er en heroisk person, synes jeg.

«Nattlys» er den tredje og siste boken i trilogien som startet med « Havets stjerne » og « Storslagent kor av stemmer ».

O'Connor kom på tittelen «Nattlys» da han gjorde research innen overtro i teaterbransjen.

– Folk sa at alle teatre er hjemsøkt. Siden boken handler om fortiden, tenkte jeg det ville vært interessant å lære mer om dette, for å bygge Mollys karakter. Begrepet "ghostligt", betyr at du alltid lar en lampe brenne når du stenger teateret for kvelden. Slik at spøkelsene kan opptre. Er du snill med spøkelsene, er de snill med deg. Det er en fin tanke, syns jeg. Jeg synes det sier så mye om temaene i boken min. Det er symbolsk: Hvis du forstår fortiden, vil den forstå deg. Hvis ikke, vil spøkelsene straffe deg, og du vil gå rundt og angre på alt du gjør, sier Joseph O'Connor.