Hopp til innhold

Harry Hole holder ut

Det startet med «Flaggermusmannen» i 1997. Etter «Gjenferd» (2011) trodde mange at Harry Hole måtte være død. Kanskje velger Jo Nesbø å avslutte Holes reise med den nye boken «Politi». Den er i alle fall god nok til å sette punktum.

Jo Nesbø, Politi

«Politi» har alle de kjennetegn vi kan forvente at en vellykket Harry Hole-roman skal ha, mener NRKs bokanmelder Leif Ekle.

Foto: Aschehoug/Paal Audestad

Kjenner du Harry Hole fra før, er du Nesbø-leser, da er du forberedt. Du vet at begrepene «realisme» og «sannsynlighet» ikke alltid går hånd i hånd.

Du tåler at sannsynligheten tøyes til bristepunktet og realismen sitter spikret i teksten – ofte i all sin ordtaksmessige gru. Du vet også at det hele går opp til slutt – også når det ser svart ut – og at de to tvillingbegrepene ovenfor, realismen og sannsynligheten, også har en trilling; nemlig «eleganse». Og med eleganse kan en forfatter få tilgivelse for mangt og mye.

Hole på beina

Det ville nærme seg koketteri ikke å si det som det er; Harry Hole er med. Også i denne nye romanen «Politi». Selv om hans deltagelse ikke er helt som den ser ut til – hele veien. Settingen er Harry Holes eget Oslo, og en serie med bestialske drap på politifolk. Holes gamle kolleger oppfatter raskt at mordene har en helt direkte forbindelse til tidligere drap, begått på de samme åstedene, på tilsvarende tidspunkter – i fortid.

I hvilken grad det hele har forbindelse til de to råtneste eplene i politikurven, Truls Berntsen og Mikael Bellmann – den siste er sogar blitt politimester – er ett av spørsmålene som må besvares.

Nesbø-kvalitet

«Politi» har alle de kjennetegn vi kan forvente at en vellykket Harry Hole-roman skal ha: En historie som fungerer helt og fullt, der leseren mer enn én gang kan lure på om Nesbø tuller med oss, en som fortelles i et tempo og med et innebygget trykk som nærmest tvinger teksten på leseren. Språket er konkret, rett på – med dialogene som sin aller sterkeste side. Spenningen er upåklagelig.

Lytefri er «Politi» ikke. Ved et par anledninger klarer ikke den omtalte elegansen å redde teksten fra det usannsynlige. Det svekker ikke nødvendigvis underholdningsverdien, men for leseren kan det være lurt å ikke tenke alt for nøye etter, dersom man vil bli værende i illusjonen.

At en og annen klisjé farer forbi – byen badet i blålig lys, for eksempel – tilgis imidlertid. Og; det av bare farten. Det kommer raskt nok noe å glede seg over i stedet.

Vendt mot verden

Mer interessant er det at Nesbø denne gangen har skrevet med svært tydelig tanke på det internasjonale lesermarkedet sitt. Man kan se det i noen språklige vendinger som vil klinge godt på engelsk. Og jeg finner ingen annen forklaring på at research-mesteren Jo Nesbø tildeler byrådet i Oslo makt og myndighet til både å innsette og parkere politimestere i en presset situasjon. Slik er det ikke, som vi vet, men Nesbøs løsning smører fortellingen og er enklere enn å forklare det norske systemet for amerikanske lesere.

Jeg sa drapene er bestialske og det er de. Nesbøs bøker har aldri vært fattige på tydelig beskrevet vold. Som sist – i «Gjenferd» – er blodighetene begrunnet i bokens realisme og i historiens alvor. Derfor fremstår volden heller ikke som overdrevent spekulativ, slik tilfellet har vært et par ganger før.

Avslutning med stil

At bøkene om Harry Hole er serieromaner der alt henger sammen, har aldri vært så tydelig før, som i «Politi». Med 527 sider ferdig tekst, er det svært forståelig at det spares litt på henvisninger og forklaringer. Konsekvensen er imidlertid at leseren definitivt bør pløye «Gjenferd» før hun går løs på «Politi», hvis utbyttet skal bli best mulig. Så mange premisser for handlingen er lagt i forgjengeren, uten at trådene tas opp her.

Jeg har vært helt sikker på at Harry Hole-serien klarer seg godt uten flere nesten-apokalyptiske avslutningsdrama. Der tok jeg feil, og denne gangen lykkes det helt og holdent. Jo Nesbø er nemlig aller best i omgangen med ekstreme personligheter og deres psykologi. Harry Hole er en av dem. I «Politi» er han på ingen måte alene.

Kulturstrøm

  • Taylor Swift slår sin egen vinylsalg-rekord

    Taylor Swift solgte 700.000 eksemplarer av «Tortured Poets»-platen på bare tre dager fra fredag og ut helgen, melder Billboard.

    Det er ny rekord. Den gamle rekorden innehadde Swifts plate «1989 (Taylor's Version)», som ble sluppet i oktober i fjor og solgte 693.000 eksemplarer på sin første uke.

    (NTB)

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK