Langt utenom det vanlige

– Er så alle disse fortellingene gode? Jeg vet ikke. Kanskje fire-fem er det, men jeg vet at Judith Hermann er en forfatter utenom det vanlige, sa kritikeren Marcel Reich Ranicki i beste sendetid i den tyske fjernsynskanalen ARD.

Etter at denne gamle mannen hadde sagt sine første fire, fem setninger var hun allerede blitt berømt. I samtalen som fulgte kom mange av de merkelappene som har vært festet på Judith Hermann siden. «Dette er litteratur skrevet med halvåpne øyne». «Den treffer soundet fra Berlin på sent nittitall perfekt». «Personene er ensomme og rastløse». «Hun er stemmen til en hel generasjon».

14 år senere møter jeg Judith Hermann på en fuktig benk utenfor utestedet Blå i Oslo, og vi tenker tilbake på den høstdagen i 1999, da Tysklands mest berømte litteraturkritiker Marcel Reich Ranicki hyllet den unge debutanten i sitt program «Literarisches Quartett».

Hymniske vendinger

– Jeg var på en middag under bokmessen i Frankfurt, og samtidig var det denne fjernsynssendingen. Det var svært viktig for forlaget at de skulle snakke om boken i dette programmet, og de spurte om vi skulle se på sendingen sammen. Jeg sa at jeg absolutt ikke ville se på, så vi gikk isteden og spiste middag. Men så var det en annen på forlaget som hadde sittet i et tilgrensende rom og sett på tv. Han ringte og sa: det har gått bra. Eller, det hadde ikke bare gått bra - han hadde snakket om det i hymniske vendinger!

Overtroisk bestemor

Etter en slik vurdering i Tysklands toneavgivende litteraturprogram, ville mange andre unge forfattere kastet seg ut i Frankfurt-natten og festet vilt til morgengry. Men hverken den unge Judith Hermann eller den litt eldre, som sitter foran meg, er en sånn type forfatter. Denne forfatteren er vokst opp med en overtroisk bestemor i bydelen Neukölln i Berlin. Kloss opp i berlinmuren, men på vestsiden.

– Bestemor advarte meg hele tiden mot overmot, og mot å glede seg for tidlig. Hun sa alltid: "Den som synger om morgenen, blir tatt av katten om kvelden"! Jeg har en patologisk angst for å glede seg for tidlig. Jeg tenkte at denne suksessen kom til å koste noe. Derfor var jeg engstelig, og gikk og la meg, sier Judith Hermann.

«Sommerhaus später» eller «Sommerhus senere», som første boken heter på norsk, er full av stemningsbilder av mennesker i natten et eller annet sted. De sitter med hendene rundt en varmende kaffekopp en ettermiddag, eller er på vei ut av byen i en bil sent om natten. Disse desorienterte unge menneskene i storbymiljøer representerte noe genuint nytt, og førte til at kritikerne begynte å snakke om et generasjonsskifte i tysk litteratur – ti år etter at muren falt . To år etter at «Sommerhus senere» kom ut, kom det ut en ny samling fortellinger med tittelen «Nichts als Gespenster», også den ble utgitt på norsk under tittelen «Bare Gjengangere».

Trøstesløst i Tromsø

I denne boken reiser hovedpersonene til Norge, nærmere bestemt til Tromsø. Vi møter en temmelig skranglete duo som plutselig blir invitert til Nordlysfestivalen. Når de kommer frem, oppdager de at festivalen er avlyst, og det er her, i de innledende passasjene, at Hermann skildrer byen som «trøstesløs» – uten noen gang å ha vært der.

– Nei, jeg har aldri vært i Tromsø. Kanskje er det derfor jeg liker denne fortellingen, fordi jeg måtte finne på den. Mange har sagt at det er ikke sånn som jeg beskriver det og folk som kommer derfra sier at det er ikke trøstesløst, men det er det samme for meg. Jeg har ikke noe lyst til å reise dit. Tromsø er for meg et litterært sted, sier Judith Hermann.

Etter denne andre boken skulle det gå hele seks år til neste og foreløpig siste bok. Den handler om mennesker som dør, og om hvordan det er å være i deres nærhet. Seks år er veldig lenge, hvis man har som ambisjon å holde seg varm i lesernes bevissthet. Men Hermann kjente forventningspresset og strevde med å få det til.

Det var mange hindringer i veien. Først var det den tidlige suksessen. Så fikk hun barn. Judith Hermann er en forfatter av Kjell Askildsen-typen. Det vil si en type forfatter som synes det er anstrengende å skrive, som jobber hardt for hver setning, og som lever med erkjennelsen av at hver setning kan bli den siste. Men nå foreligger «Alice» på Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen, og Hermann er i gang med neste bok.

Alltid vært i Berlin

– Jeg tror vel fortsatt at jeg har noen av disse setningene i meg og jeg vil holde dem fast i det at jeg skriver dem ned. Allikevel tenker jeg ofte på hvordan det ville vært om jeg gjorde noe annet. Hvordan ville jeg ha det da? Annerledes, jeg ville vel vært en annen. Det ville sikkert være bra om jeg kom meg bort fra Berlin en stund, men jeg kommer meg ikke avgårde, sier Judith Hermann. Jeg har alltid vært der, avslutter hun, og høres ut som om vi ikke befant oss i ute i virkeligheten, men i en eller annen fortelling hun har skrevet.

• Les anmeldelse av Judith Hermanns Alice