Hopp til innhold

Portrett av en antiislamist

Fjordman, eller Peder Are Nøstvold Jensen, er sitert side opp og side ned i Anders Behring Breiviks såkalte manifest. Morgenbladjournalist Simen Sætres bok «Fjordman. Portrett av en antiislamist» er interessant, men har også mangler.

Simen Sætre

Simen Sætre har skrevet historien om hvordan Peder Are Nøstvold Jensen gikk fra å være en radikalersønn fra Ålesund til å bli bloggeren Fjordman.

Foto: Øijord, Thomas Winje / NTB scanpix

Allerede i undertittelen på denne boken, «(…) Portrett av en antiislamist», klargjør Simen Sætre sin ambisjon; å tegne et bilde av mennesket Nøstvold Jensen. Han utdyper dette tidlig i boken (s. 50): Han ville undersøke «(…) hvorfor stadig flere nordmenn ble steilt islamkritiske, finne ut mer om kontrajihadismen, hvorfor Eurabia-teorien vant støtte». Han ville kartlegge et menneskes radikalisering og intellektuelle vei og ikke gjøre en moralsk vurdering av forfatterskapet eller fremføre en kritikk av personen Peder Are Nøstvold Jensen.

Premissene

Fjordman
Foto: Cappelen Damm

En vurdering av denne boken, om den er vellykket eller ikke, må altså forholde seg til dette utgangspunktet. Hvor nyttige disse premissene er, om de leder til en bok vi trenger, er en annen diskusjon – også den viktig.

Psykologi

Tilnærmingen er altså først og fremst psykologiserende. I forhold til et tankesett i endring, gir den god mening. Den er mindre nyttig i vurderingen av de miljøene bloggeren Nøstvold Jensen kommer i kontakt med, blir del av – og ledende figur i.

Slik Sætre har grepet det hele an, blir også denne tilnærmingen litt omtrentlig – eller kanskje selektiv – i noen stykker. Det tydeligste eksemplet på dette finnes i beskrivelsene og undersøkelsene av Fjordmans bakgrunn. Sætre skriver en god del om morens feminisme og hva den kan ha betydd, men nøyer seg med å nevne i en setning at hun også på et tidspunkt var med i AKP (m-l). (Se kommentar under anmeldelsen). Senere nevnes det at mor har vært aktiv på venstresiden. Om dette er et valg fra Sætres side, er det i utgangspunktet lett å forstå; Nøstvold Jensens første kronikk i Sunnmørsposten i 2000 var nettopp et angrep på feminismen.

Mitt poeng er allikevel at, så lenge leseren ikke fortelles noe annet, er det også slik at Nøstvold Jensen vokste opp i et hjem som ikke var fremmed for totalitær tenkning.

Forfatterens ståsted

Simen Sætres journalistiske metode befinner seg i en populær retning der utgangspunktet er journalistens eget jeg, hans egne erfaringer og forutsetninger. Sætres undring over at et fenomen som Fjordman kan komme ut av den norske enigheten virker ekte og er nyttig i forsøket på å forstå mennesket Nøstvold Jensen.

Kunnskapen om at fremmedfiendtlighet, - frykt og rasisme på ingen måte er nye understrømmer i befolkningen, ser imidlertid ut til å være fraværende. Sætre viser på en riktignok god måte sammenhengen mellom at bloggsfæren oppstår og fremveksten av Fjordman og hans aktivitet som nettskribent. Ikke minst er diskusjonen av hvorvidt bloggsfæren innbyr til en viss grad av rollespill og bruk av alias interessant (spørsmålet diskuteres også med Nøstvold Jensen selv). Derfra er det allikevel fort gjort å se seg halvblind på blogging og internett som årsak til at bestemte holdninger og teorier oppstår. Nettet er nok først og fremst et tilbud om en arena.

Bratt radikalisering

Sætre gir en oversiktlig og plausibel gjennomgang av Nøstvold Jensens utvikling som debattant og meningsbærer, parallelt med hendelser som antas å ha påvirket radikaliseringen av ham. I denne utviklingen synes det å være et omslag eller en eskalering i Fjordmans radikalisering – der han går fra belest, uhyre meningssterk blogger til ytterliggående demagog med åpenbare rasistiske og nasjonalistiske trekk. Når omslaget skjer og hva som utløser det, savner jeg en nærmere diskusjon av.

Manglende grense

Paradoksalt nok savner jeg også en tydeligere markering av Sætres eget ståsted – en grenseoppgang mot det ideologiske landskapet hans objekt operer i. For eksempel: Når går islamkritiske meninger fra å være legale og kanskje sunt kritiske til å være nettopp ytterliggående? Slik teksten fremstår, er det ingen definert forskjell på legitim religionskritikk og ekstreme ytringer.

Historie som begrunnelse

Simen Sætres tekst fungerer samtidig godt på andre områder. Den politiske og intellektuelle kortslutningen som forutsetning for ytterliggående tenkning kommer tydelig frem flere ganger. Bruken av til dels eldgamle historiske seire og nederlag som argumenter og forutsetninger for politiske konklusjoner, et annet. Fjordman har da heller ikke vært alene om å gå feil i dét landskapet. Det er nok å nevne Balkan-marerittene på 90-tallet og navnet på det ene sentrale nettstedet for antiislamismen, «Gates of Vienna»: En feiring av et slag i 1683 der det ottomanske rikets fremstøt ble slått tilbake ved Wien etter langvarig beleiring.

Å forstå

«Fjordman. Portrett av en antiislamist» er blitt en interessant bok. Om Nøstvold Jensen ville vært viktig eller interessant nok til en slik bok hvis han ikke var gjennomsitert av Anders Behring Breivik, er jeg mer usikker på. Samtidig er det nok slik at jakten på å forstå oppkomsten av et fenomen fort kan lede til forståelse for det. Uten at har jeg dermed tar stilling til Simen Sætres konklusjon om at Nøstvold Jensen i siste instans er ufarlig.

Tillegg/kommentar lagt til 14.05.2013:

Etter at anmeldelsen ble publisert har jeg og NRK mottatt e-poster fra såvel Peder Are Nøstvold Jensen og hans mor, Aud Farstad. De slår fast at Farstad aldri har vært medlem av m-l-bevegelsen. Forlagsredaktør i Cappelen Damm, Ingebrigt Waage Hetland bekrefter at opplysningen i boken er feil og at dette blir rettet i senere utgaver.

Leif Ekle