Vidunderlig vakker

Aldri har Stian Hole vært mer fargesprakende. Aldri har fantasien fått slippe så til de grader løs, selv om trådene inn til den konkrete hverdagen hele tiden strekkes gjennom illustrasjonene. Og aldri har teksten vært knappere, Hole overlater mer og mer til oss som betrakter; han utfordrer forestillingsevnen hos store og små og viser omveier inn i de vidunderligste erkjennelser.

Tradisjon og innovasjon

Stian Hole slo gjennom med et smell, både her i Norge og i det helt store utland, med sin første bok om Garmann (Garmanns sommer, 2006) . Det mest iøyenfallende var utprøvingen med collager og datamanipulering, den gjennomførte kombinasjonen av tegninger og fotografi som tvinger leseren til å se detaljer, utsnitt og helhet på en ny og frisk måte. Bilder og tekst underbygger hverandre, for er det ikke nettopp det barnlige blikket, evnen til å ta omverdenen inn som for første gang og kunne filosofere fritt som er Holes tema?

Les også: Garmanns gate

Les også: Magisk vakker Garmann

Kunstens muligheter

I Annas himmel er det sorgen vi møter. Ikke få barnebokforfattere og illustratører har beskrevet sorg og savn tidligere. Er det mulig å gå nye, kunstneriske veier? Jeg mener Stian Hole får det fint til. Uten at det nevnes direkte, skjønner vi at Annas mamma er død. Kan Gud gjøre vondt til godt? undrer Anna, der hun henger opp ned i en huske og ser hav for himmel, solsikke for sol, og lurer på hva som befinner seg bakenfor speilet. Gjennom hele teksten utforsker Stian Hole denne tanken om opp-ned, virkelig og uvirkelig, nært og fjernt, kjent og ukjent. Drøm, lek og fantasi åpner uendelige muligheter for trøst og forsoning. Dette viser Stian Hole med Annas himmel.

Ett bilde blir stående: "Hvordan rekker Gud å holde øye med alle?" spør Anna og pappa blir svar skyldig. "Tenk om Gud begynner å bli like glemsk som mormor, sier Anna" - på et blått oppslag av en påfugl med utspredte halefjær, der tusen øyne sperrer seg opp og fortsetter som soler og planeter ut i et dypere verdensrom. Selv er påfuglen utstyrt med et par fjonge bestemorbriller. Alt henger sammen, og det er så nennsomt gjort, at det er en lykke å være leser og stadig oppdage nye forbindelser, nye tolkningsmuligheter, nye detaljer.

Setter i gang tanker

De mange lagene i både tekst og illustrasjoner gjør Annas himmel til en bok som vokser for hvert møte. For den som kjenner Hole fra før, ligger det små hilsener til hans øvrige bøker: Hole kommer stadig tilbake til noen symboltunge bilder, som løvetannfnokk, øyenstikkere og luftpost (som for å tviholde på mulighetene i det bevegelige, det som kan forandre) - og kjenner vi ikke igjen både den ene og den andre av alle de "usynlige" skikkelsene som bor i Annas himmel?

Å skape optiske kollisjoner ved å forrykke størrelsesforhold og perspektiv er et poeng i Stian Holes bøker. For meg blir det siste bildet i årets bok for kunstig, det rykker meg ut av fortryllelsen jeg har vært i under lesingen.

Vil denne boken appellere til barn? Eller er det bare vi skolerte voksne som nyter de mange referansene og assosiasjonene som Stian Hole åpner opp for? Først og fremst: Barn har sans for detaljer. De har blikk for farger og bevegelse, og de fortjener den skjønnheten kvalitet kan gi.

Jeg tenker som så at også små lesere trenger bøker som stiller flere spørsmål enn svar. Også små hoder skal få lov å arbeide videre etter at eventyret er slutt og permene slått sammen.