Unni Lindell: – Jeg har ennå ikke skrevet min beste bok

– Det er en følelse jeg faktisk nyter å ha. Det er så mye som venter, og jeg gleder meg til å skrive veldig bra, for jeg føler at jeg ikke har tatt ut potensialet mitt ennå, forteller Unni Lindell, som er en av Norges bestselgende krimforfattere, til Bokprogrammet .

Det var etter tv-programmet "Hvem tror du at du er", der Unni Lindell var deltaker og nøstet opp i sin slektshistorie, at hun forstod at hun ville skrive en skjønnlitterær trilogi.

Unni Lindell slo gjennom med «Slangebæreren» i 1996. Dette er den første krimboken om politietterforskeren Cato Isacsen. Disse bøkene har i alt solgt en million eksemplarer i Norge.

Men Lindell har ingen planer om å forlater krim-sjangeren.

– Aldri. Men for noen år kanskje. Men Cato kommer ikke til å dø i bok nummer ti. Han kommer til å leve videre. Jeg skal kunne hente ham opp igjen og skrive videre på nye kriminalromaner, sier Lindell med et lurt smil.

Selv om krimdronningen mener at hun har potensial i seg til å skrive noe enda bedre enn hun allerede har gjort, understreker hun at hele tiden har hun gjort sitt beste i de bøkene som hun allerede har gitt. Men likevel har likevel alltid holdt litt igjen. Dette var noe hun begynte å gjøre allerede i barneskolen, da læreren ikke trodde hun hadde skrevet stilene sine alene, forteller hun.

– Da begynte jeg å skrive meg littegrann ned. Jeg skrev litt dårligere enn det jeg kunne. Jeg skal ikke si at det er dette jeg gjør i bøkene mine, men for å være helt ærlig så har jeg vel ikke til nå skrevet min optimale bok, sier Unni Lindell.

Men aller først skal hun altså gå løs på den tiende boken om Cato Isacsen, som har vært gjennomgangsfigur i flere av Lindells romaner. Den foreløpig siste kom ut i fjor. Da la hun ut på en seks ukers turné sammen med krimforfatter Tom Kristensen.

• Anmeldelse: Ny Lindell-roman med 22. juli-referanse

Sliter med sykdom

De siste årene har Lindell slitt med utmattelsessyndromet ME.

– For ti-tolv år siden ble jeg veldig dårlig og lagt inn på sykehus. Jeg klarte ikke å stå på beina. Denne slitenheten har gjentatt seg siden, men jeg har presset meg til å jobbe. For to år siden fikk jeg ME-diagnosen. Det har hjulpet meg veldig. Den har gjort meg trygg, for jeg vet at det ikke er en farlig sykdom jeg har. Men man må presse seg ekstra og jobbe mye mer enn andre for å få til ting, sier Unni Lindell.

I perioder tåler hun lite lyder, og det å komme inn i en butikk eller en restaurant med høy musikk kan bli for mye.

– Jeg sliter i hverdagen med å kunne skrive, og mange ganger ligger jeg og skriver. Jeg jobber meg halvt i hjel, men jeg vil skrive og fortelle historier. Jeg føler på en måte at jeg lever to liv, for når jeg skriver har jeg også mulighet til å leve mange andre liv, og det er så spennende, sier Lindell.

Til tross for diagnosen, drar hun både på turné og holder foredrag

– Noen blir nok litt provosert når de hører at jeg har ME fordi at de ser den vellykkede personen, og alt jeg får til. For ti-tolv år siden kunne jeg ikke stå på beina. Jeg er blitt veldig mye bedre, men jeg takler egentlig stress ganske dårlig, så da må jeg roe meg ned og hvile mye og sove.

– Det er jo egentlig ikke mulig at du da skulle klare å gjennomføre en seks ukers førjuls-turné?

– Nei. Det er ikke det. Mannen min har vært veldig redd for at dette skulle gå rett på trynet med meg. Fordi det går i ett, med mange oppdrag, som foredrag og signering hver dag.

– Men med så mange lesere og så mange signerte bøker og presse som vil skrive om meg, er det jo et luksus-liv også. Merkelig nok så er jeg ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg skulle v're akkurat nå, sier Unni Lindell.

– Mirakler skjer ikke av seg selv

Unni Lindell har alltid jobbet hardt og målbevisst for å få til det hun ønsket allerede som barn – å selge mange bøker.

– Jeg bestemte meg for at jeg ville selge mye bøker og at jeg ville jobbe for å få til det. Men sånn har jeg alltid vært. Jeg har liksom bestemt meg for at ting skal gå sånn som jeg vil. Det er der det kommer inn det der med at mirakler ikke skjer av seg selv, man må ville miraklene litt, man må jobbe for det.

Lindell deler jobben sin i to – den som skriver og den som selger

– De er jo sånn at når jeg skriver da er jeg kunstner, helt isolert og tenker bare på historien jeg skal fortelle. Når jeg leverer manus og boken blir utgitt switcher jeg over til å bli forretningskvinne. Da vil jeg selge, så da er det media, reiser rundt og holde foredrag, og være med på TV-programmer som gjelder. Jeg er en helt annen da. Jeg er kunstner når jeg skriver men jeg er forretningskvinne etterpå.

–Så når Se og Hør ringer, hva tenker du da?

– Vet du hva, da tenker jeg at her kan vi utnytte hverandre begge to. De vil utnytte meg og jeg vil utnytte dem tilbake og det vet vi så inderlig godt. Da tenker jeg forretning. Jeg føler aldri at går på akkord med meg selv. Det er helt uskyldige reportasjer. Dessuten er jeg litt barnslig, for jeg er litt stolt over den fine skriveleiligheten min her. Kanskje er jeg litt barnslig men sånn er det nå, sier Unni Lindell.

• Anmeldelse: Mørkemannen