I femti dager valgte Ole Martin Holte å leve som uteligger i Oslo og København – uten penger, bare utstyrt med en sekk med liggeunderlag, tannbørste, tannkrem og notisblokk.
Resultatet er en bok som ser dagens byvirkelighet med uteliggerens blikk. Det vi da får se er ikke alltid vakkert. En femten år gammel jente som setter en heroinsprøyte i halsen fem minutter før faren skal komme og hente henne, hører inn under den kategorien.
Deltakende observasjon
Dette er ikke den første uteliggerhistorien i litteraturen, og den kommer heller ikke til å bli den siste. Men (den daværende) sosionomstudenten Ole Martin Holt utmerker seg på den måten at han tar med seg det teoretiske begrepsapparatet ut på ferden.
Dermed er han i stand til å sette de krenkelsene, ydmykelsene han blir utsatt for, men også lyse øyeblikk i sine femti dager på gaten, inn i en faglig sammenheng. Ved hjelp av denne formen for deltakende observasjon ønsket han å forstå de menneskene han utdannet seg til å hjelpe.
I løpet av denne bokens 190 sider møter vi fylliker, junkier, vagabonder, lasaroner og prostituerte. Dertil kommer alle menneskene som beveger seg i uteliggernes omland - politifolk, vektere, sosialarbeidere, ambulansefolk og hospitsarbeidere. Til andre uteliggere som spør er han åpen om hvem han er.
Myndighetspersonene han møter for ikke vite noe, og dermed blir han utsatt for de samme represaliene som andre som er helt nederst på rangstigen
Sitrende frihetsfølelse
Ole Martin Holt romantiserer ikke det han ser, men han har helt klart noen romantiske forestillinger om uteliggerlivet, illustrert gjennom den sitrende frihetsfølelsen han opplevde da han festet remmen på sekken og ga seg avsted.
Men Holts perspektiv er heller religiøst enn romantisk. Han var fransiskanermunk på ulike klostere i Europa i åtte år før han ble uteligger. Til grunn for vandringen i samfunnets laveste sjikt ligger en tanke om at det er nettopp der frelseren kan befinne seg. I likhet med Maria og Josef banker også uteliggeren Holte på herbergenes dør.
Oppvurderer utholdenhet
Å lære seg å komme andre mennesker i møte er en kunst, spesielt når de knapt nok kan gjøre rede for seg og stinker av urin. Holte bedriver en form for ekstremøvelse i kristen nestekjærlighet, men erkjennelsene som kommer ut av dette, kan fint anvendes også på mindre illeluktende medmennesker. Denne gode setningen om utholdenhet som en dyd av nødvendighet er typisk i så måte:
«Verdien av utholdenhet er undervurdert i møte med gatas folk. Å være til stede over tid. Å møte de samme menneskene over tid. Å tåle den andre over tid. Å tåle seg selv i møte med den andre over tid.»
Slik fungerer også denne lille, interessante boken som førjulsfortelling. Den koster minst hundre kroner for mye, formatet tatt i betraktning, men det har vi kanskje råd til – vi som ennå befinner oss inne i varmen.
