– Nei. Elaine Showalter var også der tidlig på banen med en inndeling i to forskjellige former for feministisk kritikk, sier Anne Birgitte Rønning.
- Den ene er forskning på kvinners litterære tradisjon, som hun gir navnet gynokritikk. Den andre er forskning på kvinnebilder i menns litteratur - her ligger det feministiske i forskerens perspektiv.
Kvinner hos Ibsen og Strindberg
– Har du noen eksempler på det?
– Internasjonalt har det vært forsket på kvinnebilder i for eksempel romantikken og i de store realistiske romanforfatterskapene. I skandinavisk sammenheng er det mange lesninger av bl.a. Ibsens og Strindbergs kvinneskikkelser.
Allerede på 1890-tallet finner vi en rekke artikler, for eksempel i Samtiden, om kvinneskikkelser både hos Ibsen og Strindberg – skrevet av kvinner.
Et flertall av feminismer
– Som er kritiske til de store mannlige forfatternes kvinnebilder?
– Ja, men ikke med den formen for feministisk overbygning som man fikk på 1970-tallet. Idag snakker vi også om et flertall av feminismer. Da kan vi også fange opp den såkalte forskjellsfeminismen rundt forrrige århundreskifte.
Likhets- og forskjellsfeminisme
Mange av de kvinnelige forfatterne og kulturarbeiderne i Norden representerte en form for feminisme som på mange måter sto i opposisjon til kvinnesaksbevegelsens likhetstenkning og likestillingskamp.
Forskjellsfeministene dyrker, i motsetning til et slikt likhetsideal, kvinneligheten som noe særegent, gåtefullt og vitalt. Deres kritikk av mannlige forfattere gikk derfor gjerne på at de ikke skjønte kvinners særegne psykologi. Lesning av menns kvinnebilder har altså vært en tradisjon hele tiden, med skiftende perspektiver og vurderinger.