9. Forholdet til dekonstruksjon

SE OGSÅ:

Dekonstruksjon: Avslører motsigelser

– Maktbegrepet, som mange opererer med under henvisning til Foucault, er vanskelig å knytte til hermeneutikken, mener Arne Melberg.

- Hermeneutikken forutsetter på sett og vis at lesere alltid møter teksten på like vilkår, at det er et slags broderlig eller søsterlig utbytte som foregår.

"Mistenkerne" Marx, Nietzsche og Freud

En term som ”mistankens hermeneutikk” brukes iblant – Nietzsche selv brukte faktisk det begrepet, og Ricoueur har senere anvendt det om Marx, Nietzsche og Freud.

Disse tre viktige tenkerne dyrker fram en form for hermeneutikk som mistenkeliggjør våre intensjoner: De mistenker at vi er ute etter noe annet enn å forstå, f.eks. penger, makt eller sex - avhengig av hvilken teoretiker vi orienterer oss etter.

Forutsetter tillitsforhold

Gadamer har imidlertid sagt at mistankens hermeneutikk ikke er noen virkelig hermeneutikk: Hermeneutikken forusetter et tillitsforhold mellom fortolkeren, tradisjonen og teksten. Blir vi mistenksomme oppfører vi oss på en annen måte mot teksten.

Det gjør det vanskelig for hermeneutikken å forholde seg til et fenomen som for eksempel ironi. Å gjøre en ironisk lesning, eller overhodet å studere ironi, er nesten uforenelig med hermeneutikk.

Problem med ironi og ubegripelighet

Like vanskelige å håndtere er det vi kan kalle hermetiske tekster, tekster som ikke slipper ut noe mening, som bevisst eller ubevisst er nesten ubegripelige – det er ikke helt uvanlig i f.eks. den poetiske modernismen.

Både ironiske og hermetiske tekster er utfordringer for hermeneutikken fordi de går utover hermeneutikkens meningsbegrep. Samtidig antyder slike tekster at det kanskje finnes dimensjoner i litteraturen som hermeneutikken ikke kan gripe.

Rettet mot enighet

– Hva er det ved hermeneutikkens meningsbegrep som gjør at slike tekster faller utenfor?

– Jeg tror det har å gjøre med at hermeneutikkens meningsbegrep er så sterkt innrettet mot konsensus – at alt må kunne forstås og gjøres begripelig. Verden er for Gadamer i prinsippet en fullstendig lesbar tekst.

Men en del fenomener som vi kjenner fra andre metodiske tilnærminger - som ubegripelighet, ironi, flertydighet, meningsløshet, absurditet - blir vanskelige for hermeneutikere å håndtere. Og det er jo ikke så lite: det er snakk om viktige komponterer i moderne litteratur.

Det ubegripelige som utfordring

– Legger det en begrensing på lesning av verker fra vår egen tid?

- Ikke nødvendigvis. Man kan snu på det og se det som en utfordring: Hvis noe er ubegripelig, så burde vi nettopp der bruke våre hermeneutiske evner for best mulig å forstå teksten.

Den avgjørende grensen går ved det å forstå teksten som ubegripelig. Man kan kanskje si at de fleste tekster, også de som skrives i dag, vil bli forstått, at det ikke er noen som vil skrive ubegripelige tekster.

Det ubegripelige som resultat

Men fra et annet perspektiv kan man også si at man før eller senere i enhver lesning støter på en grense der man møter noe man ikke forstår.

Ifølge Gadamer burde man - bare man leser tilstrekkelig grundig - til slutt kunne forstå enhver tekst fullt ut. Men fra et dekonstruktivt hold vil man si det motsatte: Om man leser en tekst tilstrekkelig lenge, vil man til slutt alltid komme til at man ikke forstår den.

Hermeneutikk vs. dekonstruksjon

– Kan vi si at dekonstruksjon og hermeneutikk er motsatte prosjekter?

- Det er en interessant motsetning – de er litt som Kain og Abel. Det er et klart slektskap: begge er fenomenologisk orienterte, det finnes mye Heidegger hos begge, og mye Nietzsche. Men de går i hver sin retning.

Hermeneutikken går i retning av dialog, konsensus, meningskonstruksjon, mens dekonstruksjonen går i retning av det ubegripelige, tomrommene, ironiene. Men de har det til felles at de bygger på lesning, at de har et sterkt tekstbegrep, og at de er anti-subjektive, sier Arne Melberg.