Flaubert, Gustave

Suksess ved hoffet

Han flyttet hjem til moren etter farens død, og bodde sammen med henne til han ble 50. I 1860-årene nøt Flaubert suksess som forfatter og intellektuell ved Napoleon IIIs hoff. Her hadde han omgang med berømtheter som Emile Zola, George Sand, Hippolyte Taine og russeren Ivan Turgenev. Med sistnevnte delte Flaubert idealene om realistisk, uforskjønnet fremstilling av livet. Han pleide også omgang med Guy de Maupassant, som anså seg selv som Flauberts disippel.

Madame Bovary

Etter flere reiser begynte Flaubert på Madame Bovary, som tok ham fem år å skrive. Boken ble fordømt som umoralsk og religiøst usømmelig og Flaubert ble tiltalt, men unngikk domfellelse. Kort fortalt handler Madame Bovary (1857) om ekteskapet mellom Emma og legen Charles Bovary. Emma kjeder seg i småbyen, og innleder forhold til to menn. Etter hvert blir hun avvist og tar sitt eget liv. Charles finner ut hva hun har gjort, og dør kort tid etter.

Forfatterskapet

Den melankolske og perfeksjonistiske Flaubert søkte framfor alt objektivitet i sine romaner: “forfatteren skal i sitt arbeide være som Gud i universet, tilstede overalt og ikke synlig noen steder”. Han gjentok ofte at det ikke fantes noe som het synonymer og at en forfatter alltid måtte søke, og finne, ”det unike, rette ordet”. Men samtidig var han opptatt av at stavelsene skulle kombineres til en harmoni slik at de ikke bare appellerte til leserens intelligens, men også hans sans for vellyd. Å skrive var for Flaubert en smertefull og krevende prosess.

Paradoksalt nok blir hans brever, som står i fullstendig motsetning til hans litterære program, regnet som mesterverker. Mest kjent er Flaubert likevel for romanen Madame Bovary. Av sin samtid ble romanen fordømt som umoralsk og usømmelig, og Flaubert unngikk såvidt domfellelse. Av ettertiden er Madame Bovary betraktet som et av den franske litteraturens mesterverker. Mot slutten av sitt liv, som var preget av økonomiske bekymringer, fikk Flaubert ny anerkjennelse etterhvert som naturalismen spredde seg i 1870-årene. Naturalistene beundret Flaubert for hans nøytrale, ikke-moraliserende, ikke-dømmende stil.

Verk av Flaubert

Romaner

Madame Bovary, 1857
Salammbo, 1862
L’education sentimentale, 1869
Le Tentation of Saint Antoine, 1874
Bouvard et Pècuchet, 1881
Par les champs et par les Grèves, 1886
Le Sexe Faible, 1910
Dictionnaire des idèes recues, 1911
Novembre, 1928
Correspondance 1926-33
La Première education sentimentale, 1963

Skuespill

Le Candidat 1874

Norske oversettelser:

Hjertets skole (1946), overs. av Eva Skovdin.
Frédéric Moreau: en ung manns historie (1997), oversatt av Axel Amlie.
Fru Bovary (1975), overs.av Peter Rokseth.
Salammbo: roman (1945), oversatt fra fransk ved H. Røer.
Bouvard og Pécuchet (1994), oversettelse og etterord ved Arne Kjell Haugen.
Tre fortellinger (2002), oversatt av Eiliv Eide.

Les mer om Flaubert

René Dumesnil, Gustave Flaubert: l'homme et l'oeuvre (1932) (Biografi)
P. Spencer, Flaubert: A Biography (1952) (Biografi på engelsk)
Margaret Lowe (ed.), Towards the real Flaubert : a study of “Madame Bovary” (1984)
Christensen, Hjalmar, Gustave Flaubert : en studie over fransk romantik og realisme (1902)
Geoffrey Wall, Flaubert: A Life (2002)
E. Maynial, Flaubert (1943) kombinerer biografi med kritiske kapitler om hovedverkene og om stil og estetikk. Det har vært skrevet en rekke studier av individuelle verk av Flaubert, men blant de mest moderne generelle kritikkene er V.H. Brombert, The Novels of Flaubert (1966)
Stratton Buck, Gustave Flaubert (1966)
B.F. Bart, Flaubert (1967)
Enid Starkie, Flaubert: The Making of the Master (1967)
Jean-Paul Sartre, L'Idiot de la famille: Gustave Flaubert, 2 vol. (1971), er en studie av forfatteren som Sartre bruker som et verktøy for sin egen dissekering av det franske borgerskapet.


Av Rune Henriksen, Universitetet i Tromsø