Jean Racine (1639-1699) ble født i La Ferté-Milon, litt øst for Paris. Foreldrene døde da han var svært liten og bestemoren tok seg av ham.
Han ble oppdratt i den jansenistiske lære og etter at han var ferdig med gymnaset i Beauvais flyttet han til Port-Royal i Chevereusedalen. Der var han fra 1655–58. Her lærte han seg mye om latinsk og gresk litteratur og kunne lese de store klassiske forfatterne på originalspråket. Det var her, blant de fromme jansenistene, han begynte å skrive. Hans sterke kristne overbevisning preger de tidlige verkene. Det er hovedsaklig snakk om hymner og oder skrevet i dypt religiøse ordelag.
Nye verdier
Så i 1658 flyttet den unge dikteren til Paris, og sakte men sikkert skulle han bli noe mer opptatt av andre aspekter ved livet enn de inn- og oppadskuende åndelige. I Paris bodde han hjemme hos sin onkel Nicolas Vitard mens han studerte filosofi og logikk på Harcourtgymnaset. Onkelen var opptatt av noe andre verdier enn dem Racine hittil hadde lært å kjenne, og han kom nå i en indre konflikt mellom den måten han tidligere hadde vært vant til å tenke på og den nye som ble presentert for ham her. Denne personlige konflikten kan sikkert ha vært stri nok å hanskes med på det personlige plan, men den ble veldig viktig som utgangspunkt for flere av Racines viktigste verker.
Forandringen i livsstil, og ikke å forglemme, møtet med Jean de La Fontaine bidro ihvertfall til en aldri så liten personlig frigjøring og til at Racine for en stund vendte blikket utover mot verden rundt seg.
Forfatterskapet
Det første av hans produkter som ble lagt merke til, var en sonette til dronningen, "La Nymphe de la Seine" ("Seinens nymfe"), skrevet i 1660. Ikke lenge etter dette reiste han fra Paris i en periode, men vendte tilbake i 1663 fast bestemt på å fortsette forfatterkarrieren. Han skrev noen flere oder og sonetter og ble oppmuntret blant annet av Boileau til å la sitt forfatterskap ekspandere.
Så i 1664 hadde han klart sitt første dramatiske verk. Det hadde sitt utgangspunkt i et av de store temaene fra antikken, nemlig Oidipus-slektens forbannelse. Le Thébaïde ou Les Frères ennemis (Spillet om Theben eller Fiendskap mellom brødre). Antigone er hovedperson i tragedien, og hun ble dermed den første av påfallende mange kvinneskikkelser som skulle komme til å prege Racines forfatterskap. Stykket ble satt opp i Palais-Royal sommeren 1664 av Molières skuespillertrupp, og ingen ringere enn hans mangeårige følgesvenn Madelaine Béjart bekledde den viktige rollen som Iokaste, Antigones mor. I stykket ser man hvordan Racine forente den elegante uttrykksmessige stilen fra spesielt de romerske dramatikerne med en nærmest unik styrke i skildringen av menneskelige pasjoner, sorg og nød.
Racines neste stykke Alexandre le Grande (Aleksander den store) 1665, satte så en effektiv stopper for det ferske samarbeidet mellom de to markante dramatikerne. Racine likte ikke Molières tolkning av stykket, han lot en annen trupp få det i steden. Det gjorde heller ikke saken bedre at han også fikk Madelaine Béjart til å forlate Molière og bli med konkurrenten. Stykket fikk en middels mottagelse, det bar preg av en enda umoden dramatiker.
Men så i 1667 skrev Racine seg for alvor inn i litteratur- og teaterhistorien. Det var med tragedien Andromaque med hans kjære Mlle. du Parc i hovedrollen. Hans forhold til denne skuespillerinnen og et følelsesmessig oppgjør med den religiøse fortiden sies å ha vært forutsetningene for dette stykket. Det ble satt opp i Hôtel de Bourgogne og høstet stor suksess. Gleden ble imidlertid kortvarig for Racine da Mlle. du Parc døde året etter. Sikkert er det uansett at han nå hadde hatt sitt gjennombrudd. Det som særlig representerte noe nytt i samtiden var monologene i stykket, detaljrikdommen og selve oppbygningen av helheten. Vi kan se at hele stykket i større grad enn før er strukturert rundt hovedpersonen. Alle hennes handlinger og beslutninger får direkte ringvirkninger for de andre karakterene. Den måten Racine lyktes i å sammenføye dem i en rekke på er forbilledlig: Alle, inkludert Andromaque selv (som fortsatt elsker sin avdøde mann, Hektor), elsker en av de andre svært høyt, men ingen får sin kjærlighet gjengjeldt, de befinner seg kjedet sammen av uforløst kjærlighet.
Litterære fiender
Motstanden mot Racine økte i takt med hans suksess, og blant de som gjennom både rene ord og sin kunstneriske produksjon søkte å angripe ham, var både Molière og den gamle stjernedramatikeren Corneille. De neste stykkene Racine skrev ble, som følge av dette, til i noe som ligner en dramatisk tvekamp med andre forfattere, dette gjelder blant annet Britannicus (1669) og Bérénice (1670). Gjennom denne kampen fikk han så stadfestet sin posisjon som en av samtidens største dramatikere og flere suksesser kom fra hans penn.
Phèdre
Kronen på verket ble satt i 1677, da han skrev et av dramahistoriens mest kjent skuespill, nemlig Phèdre (Fedra). Første oppførelse fant sted første januar 1677 i Hôtel de Bourgogne, La Champmeslé spilte hovedrollen. Forbildene for tragedien var Euripides’ tragedier om prins Hippolytos og Senecas senere versjon av dette førklassiske sagnstoffet. Vi møter den ulykkelige Fedra som gjennom mange år har vært forelsket i sin stesønn og som nå er drevet nesten til vannvidd. Hennes beslutninger og handlinger får fatale følger både for henne og den stakkars Hippolytos, som blir utsatt for sin fars vrede da Fedra klarer å overbevise denne om at sønnen har gjort seksuelle tilnærmelser til henne. Flere av de greske gudene er også sterkt innblandet i konflikten, og ved deres mektige krefter ender det hele dypt tragisk. Mange har sett Fedra-tragedien som et vendepunkt tilbake til det tidligere kristne engasjementet hos Racine. Fedra er forutbestemt for sin skjebne, hun vakler på grunn av sin samvittighet, men klarer ikke å stå i mot de onde handlingene. Hun er også hele tiden redd for sin far Helios, solen, som holder øye med henne. Begge disse to momenten passer godt inn i en jansenistisk-filosofisk tankegang. Man anser nemlig der mennesket som forutbestemt for sin skjebe, og gud er en makt som ser alt det gale man gjør, men som ikke griper inn for å hjelpe sine barn.
Tilbake til røttene
Hva som nå enn skjedde, vendte Racine seg etter dette snart vekk fra livet som høyt eksponert dramatiker og gjenopptok sitt strenge jansenistiske levesett. Han giftet seg, fikk barn og brukte resten av sin kreative kraft på å skrive oppbyggelig litteratur, som åndelige sanger.
Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dramaet Athalie (1691) fra denne tida er noe av det fremste han har skrevet, så talentet var tydeligvis ikke oppbrukt. Det var vel snarere livet som hadde lært Racine hvor hans engasjement egentlig lå. I 1667 takket han sin åndelige vugge Port-Royal ved å skildre dens historie i Abrégé de l'Histoire de Port-Royal (Kort fremstilling av Port-Royals historie). Han døde den 21. april 1699 og ble begravet her i nærheten av sin lærer Hamon.
Verk av Racine
"La Nymphe de la Seine" ("Seinens nymfe") 1660
"La Renommée aux Muses" ("Berømmelsen taler til musene") 1663
La Thébaïde ou Les Frères ennemis (Spillet om Theben eller Fiendskap mellom brødre) 1664
Alexandre le Grande (Aleksander den store) 1665
Andromaque 1667
Les Plaideurs (Prosessmakerne) 1668
Britannicus 1669
Bérénice 1670
Bajazet 1672
Mithridate 1673
Iphigénie en Aulide (Ifigenia i Aulis) 1674
Phèdre 1677
Esther 1689
Athalie 1691
Cantiques spirituels (Åndelige sanger) 1694
Abrégé de l'Histoire de Port-Royal (kort fremstilling av Port-Royals historie) 1697
Les mer om Racine
Goldmann, Lucien: Der Verborgene Gott: Studie über die tragische Weltanschauung in den Pensées Pascals und im Theater Racines, H. Lucherhand, Neuwied 1973
Pommier, René: Le ”Sur Racine” de Roland Barthes, Société d’édition d’ensignement supérieur, Paris 1988
Starobinski, Jean: L’oeil vivant: Corneille, Racine, La Bruyère, Rousseau, Stendhal, Gallimard, Paris 1999
av Gerd Karin Omdal, NTNU
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon