"Frys" - en bok med sprengkraft

Dette er en bok som motsetter seg beskrivelse. Den er nemlig ikke bare uvanlig, den er faktisk unik. Den har aldri vært laget før. Den er en lærebok uten arbeidsoppgaver eller pedagogiske grep, en samling filosofiske tekster uten akademiske referanser, en skattkiste av litterære høydepunkter der det er bildene som gjør det sterkeste inntrykket, og ikke minst er det en fragmentsamling som går opp i en høyere helhet. Jeg snakker altså om boken med den underlige tittelen “Frys – vellykket nedfrysning av herr Moro", som skapte store bølger da den først kom ut og deretter ble trukket tilbake i Sverige, og som nå er utgitt på norsk.

En potensiell sprengkraft

Boken består av en mengde korte tekster – dikt, utdrag fra essays, noveller, romaner og avhandlinger – og like mange fotografier. Tekstene er intense og fortettede, ofte skrevet med et desperat uttrykk. De inkluderer både brev fra fortvilede tyske soldater under slaget ved Stalingrad, George Orwells beskrivelse av en henrettelse i Burma under kolonitiden, Bertrand Russells funderinger om hva det vil si å være menneske, utdrag fra Beckett, Sartre, Dostojevskij og Kafka, FNs menneskerettighetserklæring og Senecas epistel om livets korthet, Virginia Woolfs originale betraktninger omkring hvordan man bør lese en bok og veldig mye annet. Bildene viser på sin side hele spekteret i det menneskelige følelsesregister – raseri, sorg, glede, skuffelse, kjedsomhet, medlidenhet, tro, håp og kjærlighet. Boken er et humanistisk manifest uten fnugg av påtatt sentimentalitet og tomme festtaler, og den potensielle sprengkraften er enorm i en tid da mennesket ser ut til å ha sluttet å tro på seg selv.

Noe står på spill

Jeg velger å betrakte utgivelsen av "Frys" som et ledd i en større vårløsning, og da tenker jeg ikke på flomfaren over det indre Østland i mai. Tittelen henspiller på en amerikansk kjøletekniker ved navn Moro som lot seg fryse ned i en isblokk i 1923. Han ble hakket ut etter tyve minutter, og overlevde. Kanskje dette bildet er en metafor på bokens essens: Den består av bilder og tekster som har vært frosset ned i en lettsindig og tanketom tid, i påvente av bedre tider, og som nå blir tint opp. Tekster og bilder som minner oss om at noe står på spill. At det å være menneske er en alvorlig sak som forplikter. Ta for eksempel bildet av det utbombede biblioteket i London i 1940: Taket er borte, gulvet er fullt av murpuss og ødelagte hyller, men langs veggene står tre menn i kappe og hatt og ser ettertenksomt i hyllene. Eller bildet av bokseren som går duknakket ut av ringen etter å ha tapt. Det er noe som står på spill. Dette er det kanskje en stund siden vi var klar over. I våre dager finnes det knapt noe mer blamerende i offentligheten enn å være alvorlig. Da er man nemlig selvhøytidelig, og politikere som kjenner sin besøkelsestid gjør så godt de kan for å fremstå som greie folk som gjerne bidrar til lørdagsunderholdningen på fjernsynet.

Hva er et menneske?

La meg si det slik: Man kan stille to, tilsynelatende nesten identiske spørsmål om det vesentlige ved mennesket. Det ene lyder slik: Hva er et menneske? Svaret er kanskje at mennesket er en liten kvist ytterst ute på en gren på det store treet som heter evolusjonen – et pattedyr som deler over 99% av genene sine med sjimpansen. Mange vil endog tilføye at dette vesenet langt på vei er styrt av sitt arvestoff, og verken har noen egentlig fri vilje eller noe høyere formål. Denne typen svar har sitt bruksområde, og de fører nesten alltid til en ironisk grunnholdning. Ironien er jo et forsvarsverk mot alvoret, og den er god å ty til når alvoret blir trivielt, forflatende og i siste instans grusomt. Men det finnes en redning fra ironien. Og da kommer vi til det andre spørsmålet. Det lyder nemlig slik: Hva vil det si å være et menneske? Dette spørsmålet gir svar av en helt annen type enn det første. Å være menneske er komplisert og vanskelig. Det er dette spørsmålet som stilles på hundrevis av insisterende måter i boken Frys, som kanskje mer enn noe annet er en vidundermedisin mot ironien som verdensanskuelse. Det er noe som står på spill, og det som står på spill er menneskets tro på seg selv.

Thomas Hylland Eriksen

Ordfront, NRK P2, 25. april 2001