Langt mer enn fire grep

Hvis noen hadde bedt meg om bare å “si noe om Prøysen" rent generelt, ville jeg sannsynligvis ha svart nei.

For hva av verdi er det å si som ikke er sagt før, og hvor til de grader kan man ikke komme til å dumme seg ut hvis man forsøker å finne en annerledes og original innfallsvinkel?

En kritikers faglige overivrighet eller selvhøytidelighet ville raskt kunne slå tilbake på ham selv: “Hutsj! Ut gjennom døra med kritikeren!"

Alltid kunstner

I forbindelse med fjorårets Sigrid Undset-dager på Lillehammer foreslo imidlertid arrangementets kunstneriske leder Øyvind Berg at jeg skulle si noe om Prøysens bruk av genre, noe som gav meg en utmerket mulighet til å betrakte forfatteren fra en synsvinkel som ikke har vært særlig påaktet hittil – til å vurdere ham som en både målbevisst og tradisjonsbevisst forfatter med solid oversikt over hvilke virkemidler han anvender.

Når Prøysen i visen “Solskinn og sang" lar Romeo Clive omtale seg selv som en “gammal gitaramatørsjarmør", tolker jeg det nærmest som et utslag av kledelig, skjønt listig, beskjedenhet på forfatterens egne vegne: Amatør? – tøv og tull, Prøysen var profesjonell langt ut i gitarfingrene, selv om han ikke akkurat var noen Jimi Hendrix på gitaren.

Som gitarist var Prøysens motto “Blant fyra grepp jag gör mitt säkra val", et motto han hadde hentet fra Ulf Peder Olrog, men forfatteren Prøysen kunne langt mer enn fire grep. Om han ikke var noen virtuos når han spilte gitar, var han det nesten alltid når han skrev.

I sangtekstene sine kan Prøysen sleive litt med rimene, forkorte ord når rytmen måtte kreve det eller vri på syntaksen etter forgodtbefinnende; han er innimellom en litt for rask og skjødesløs kunstner, men han er alltid kunstner.

Og han har en markant genrebevissthet, som imidlertid, NB, ikke bare er litterær eller høylitterær. En ensidig høylitterær tilnærmingsmåte til Prøysen kan lett bli ganske komisk, så devisen for min del bør vel være noe à la “Stille, gå stille, gå stille på tå".

Den folkelige kulturens koder

I et fint essay om The Kinks har litteraturviteren Arild Linneberg minnet om at massekulturen, og den folkelige kulturen, har “sine koder, sine estetiske normer og konvensjoner", på samme måte som høykulturen har det.

Disse kodene var Prøysen dypt fortrolig med; han kjente dem fra skillingsvisene, folkevisene, revyvisene, fra hele den svenske visetradisjonen, og han er svært klar over hva han gjør i forhold til kodene, også når han tøyer dem eller bryter med dem.

Skal det skrives en godnattsang eller en julesang, vet Prøysen nøyaktig hvilke virkemidler som bør anvendes; er det påkrevd å skrive en munter sang om glede og lykke, skriver han noe sånt som “Solskinn og sang", eller den sprudlende vårvisen “Soltrall", der katten i vinduskarmen “maler som aldri før": “Den ligger langflat og kjenner varmen / og er ei katte med godt humør".

Vil noen ha en håndfast drikkevise, leverer Prøysen en upåklagelig affære som heter “Ølvise" (den blir man tørst av).

Spør man etter en forholdsvis uskyldig kjærlighetssang, disker han opp med “Sønnavindsvalsen", som imidlertid rommer en tematikk som går ut over de vedtatte Ønskekonsert-rammene; slik Ove Røsbak skriver i sin glimrende Prøysen-biografi handler sangen også om frigjøring for dem som tilhører samfunnets laveste lag.

Vil man ha noe mindre erotisk uskyldig, kan Prøysen skrive en sang som “Skaff meg en synder", som en av våre tidligere kulturministere har satt musikk til – riktignok lenge før hun var påtenkt som statsråd.

Sangen er lagt i munnen på en sliten prostituert jente, og i refrenget forteller hun om hva hun ønsker seg mest av alt:

Skaff meg en synder å tilgi,

en som er større enn meg,

så je kæin få tilgi for en gongs skuld

og andre ska knele for meg.

Et sammensatt credo

Sannsynligvis har nettopp Prøysens genrebevissthet stilt seg litt i veien for forståelsen av ham; de harmoniserende, lykkelige tekstene er ofte blitt tatt bokstavelig, som en slags formulering av mannens egentlige credo, mens de råere tekstene mer er blitt behandlet som kuriosa:

Ut fra en slik tenkning skulle “Solskinn og sang" være representativ for Prøysens livsfilosofi, mens “Slipsteinsvæilsen" bare tyder på at forfatteren hadde en dårlig dag da han skrev den.

Sannheten må jo være at alle de forskjellige arbeidene utgjør et sammensatt credo, og at hovedtyngden i hvert enkelt av dem er bestemt ut fra den genren Prøysen for anledningen uttrykker seg i.

Før i tiden syntes man ikke nødvendigvis det var spesielt besynderlig at samme forfatter skrev elegier og pastoraler, erotiske dikt og fromme salmer – de tilhørte jo ulike genre og stilte derfor ulike krav, og noen var ment til verdslig, andre til sakralt bruk.

Prøysen, som arbeidet i underholdningsbransjen, stod overfor et like stort spekter av genredefinerte forventninger som en poet på 1500-tallet, for det er et interessant faktum at de forskjellige undergenrene har holdt seg bedre eller er tydeligere i populærkulturen enn i høykulturen:

Kjøper du en bok fra Fredhøi eller Bladkompaniet som signaliserer at den er en kjærlighetsroman, vet du at det er nøyaktig det du får; kjøper du en “kjærlighetsroman" av en av samtidens mest anerkjente forfattere, kan du risikere å få en filosofisk avhandling eller en demonstrasjon av det umulige ved å skrive kjærlighetsromaner i vår tid.

Mens høykulturen har beveget seg målbevisst frem mot en oppløsning av genrene, har populærkulturen fortsatt å trekke genregrensene skarpt.

Høy- og lavkultur

Her må jeg si noen ord om de problematiske begrepene “høy-" og “lavkultur", “A-" og “B-kultur", et felt mange har uttalt seg om med adskillig glød.

Den amerikanske kritikeren Camille Paglia har bl.a. argumentert iherdig for at det er i B-kulturen det sanne kunstneriske – og mytiske – uttrykket er blitt bevart i vår tid, mens A-kulturen har degenerert til formeksperimenter og tom retorikk.

Her i Norge har idéhistorikeren Eivind Tjønneland markert seg som en sterk forsvarer av populærkulturen; han hevder at befatningen med den vanskelig tilgjengelige kunsten bare er en del av en frigjøringsprosess, en modning bort fra barndommen og foreldrenes innflytelse.

Når denne prosessen er gjennomført, kan man vende tilbake til banalitetenes reale verden:

"Hvis man er ferdig med sin dannelsesreise og har vendt hjem igjen, ser man populærkulturen med andre øyne. Der er dybden. Der finnes de sjablongaktige forenklingene som enhver med sans for filosofi og abstraksjoner ikke kan unngå å sette pris på. […] Den som ikke kan utholde livets banalitet, befinner seg fortsatt i senpuberteten. Men finkulturen har betydning som en stige en kan sparke vekk etter seg når en har klatret opp til populærkulturens nivå."

Så langt Tjønneland – og dette er virkelig litt av en salve. Jeg er redd jeg er blant dem som aldri vil komme helt ut av den omtalte senpuberteten, men det kan jo ha vært noe galt med stigen jeg har brukt. Som det står i Prøysens kjente sang “Den skyldige":

Og trinnet knekte og stægan ramle,

og gutten datt og kom itte inn.

Jeg skal ikke trekke parallellen videre; de fleste husker vel hvordan det går med denne fyren: Han “soner brøde bak fengslets port". Jeg synes imidlertid både Paglia og Tjønneland gjør det litt for lett for seg når de snur på en vedtatt verdinormering og hevder at høyt = lavt og motsatt.

En oppvurdering av populærkulturen behøver ikke å innebære en automatisk nedvurdering av ethvert kulturelt uttrykk som defineres som “høyt", men en problematisering av skillelinjene mellom uttrykksformene er alltid på sin plass – og er da også blitt gjennomført ganske ofte.

Den kanadiske litteraturkritikeren Northrop Frye har fremsatt et annet syn på populærkulturen som det er grunn til å granske litt nærmere, skjønt jeg sjelden ser ham omtalt i diskusjoner av denne tematikken. Frye er en av de fremste eksponentene for en litteraturteori basert på myter og arketyper, og han leverer en forsøksvis definisjon av populærlitteraturen som “den litteraturen som gir oss et uhindret utsyn over arketypene":

Populærlitteraturen inneholder ikke drastiske formale eksperimenter eller forskyvninger av tematikken; derfor blir det arketypiske mønsteret ofte adskillig lettere å få øye på her enn i en roman av Henry James eller Joyce eller Michel Butor.

Denne kvaliteten mener Frye imidlertid også at kan foreligge på alle nivåer av litteraturen – han nevner Shakespeares komedier, Dickens og Poe som noen av eksemplene. Også Bibelen trekker han inn; den ville, skriver Frye, “fremdeles vært en populær bok hvis den ikke var en hellig bok", og den munner ut i “et eventyr om en jomfru i nød, en helt som dreper drager, en ond heks og en vidunderlig by som glitrer av juveler".

Denne oppsummeringen av visse aspekter ved Johannes’ åpenbaring er i alle fall ganske original, og Fryes hovedpoeng skulle skinne tydelig igjennom: Det arketypisk kjente og tilsynelatende lett gjenkjennelige er et like påfallende trekk for deler av den ypperste litteraturen som for den mest trivielle.

Kan hende en forfatter som Prøysen befinner seg i den førstnevnte enden av skalaen og ikke hovedsakelig er enkel, men tvert imot uhyggelig intrikat og kompleks? Hvis han gir oss “et uhindret utsyn over arketypene", skjer det på en måte som er langt mer beslektet med Shakespeare, Dickens og Poe enn med Øvre Richter Frich og Barbara Cartland.

Idyllen

Med dette som bakteppe skal jeg nå hengi meg til en smule litteraturkritisk hybris og diskutere en rekke Prøysen-tekster i lys av noen litterære genre av det klassiske slaget.

Først skal jeg befatte meg med en genre som har skapt visse vanskeligheter for Prøysen. Han er som kjent blitt beskyldt for å være for idyllisk, for å gjøre livet i Mjøs-bygdene – og livet generelt – altfor rosenrødt når det egentlig er kølsvart (slik det formodentlig særlig er i Mjøs-bygdene).

Her må det anføres at idyllen er en hevdvunnen litterær genre, med fornemme aner Prøysen kan hende aldri hadde hørt om: Genren ble først tatt i bruk av den greske dikteren Theokrit, som skrev en rekke idylliske hyrdedikt på 300-tallet f.Kr; de ble imitert av romeren Vergil et par hundre år senere.

Idyllen dyrkes med stor flid i barokken, den får også flere verdige eksponenter i romantikken og senromantikken, og la meg nå minne om et par av lovene for denne tradisjonen: Idyllen foregår nesten alltid ute på landet, som blir fordelaktig kontrastert med bylivets karrierejag, smisking, hykleri og generelt lave etiske standard.

Det landlige forlenes ikke så sjelden med en atmosfære av gullalder, eller en atmosfære av Edens hage før syndefallet; det er en ikke-fallen, ukorrumpert verden som blir beskrevet, og betoningen av det landlige medfører at idyllen oppviser flere likhetstrekk med hyrdediktningen eller pastoralen – de to genrene smelter ofte sammen: Det vrimler av dannede hyrder, og sauer er usedvanlig ålreite dyr, ikke minst fordi de alltid er rene og sauemøkk later til å være et ikke-eksisterende fenomen.

Der har vi kriteriene, så på spørsmålet om Prøysen har skrevet noe som lar seg definere som en uforfalsket idyll, kan svaret bare bli et betinget ja. Trost i taklampa er jo nettopp et forsvar for flukten fra landsbygda, et angrep på storbondeveldet og en satire over dem som glorifiserer landlivet uten å ha annet enn overfladisk kjennskap til det – romanen er langt mindre en idyll enn en kritikk av de mest lettvinte sidene ved den idyllisk-pastorale tradisjonen.

Fylle-idyll

Og hva med en sang som “Steinrøysa neri bakken" – som av mange blir oppfattet som erke-idyllisk? Hva er det egentlig som skjer i denne sangen? Tekstens jeg surrer rundt nede ved steinrøysa etter at “økta var slutt", og der treffer han en liten jente han uten synderlig hell prøver å gjøre et visst inntrykk på.

Da jenta har gått sin vei, drikker han seg sørpe full mens han ler og svinger med hatten: “Og da je vart edru, vakne je att / i steinrøysa neri bakken." Hvis dette er en idyll, er det en fylle-idyll, men“Steinrøysa neri bakken" er heller ikke noen typisk anti-idyll, for både skjønnheten og lykken finnes i sangen.

Bellman – som Prøysen faktisk ikke likte – har for lengst lært oss hvor subtil en drikkevise kan være, og sangen om steinrøysa kan sannsynligvis genreplasseres som en subtil, proletær drikkevise: “Økta" er slutt, det er tydeligvis lørdag, og jeget har fri. Så drikker man til man stuper, og da man våkner, er det ikke akkurat i baronens seng, men nede i ura.

Den sangen vi kjenner nå, er dessuten en avidyllisert bearbeidelse av en tekst Prøysen opprinnelig skrev på svensk og som het noe såpass smukt som “Björkorna bredvid kojan" – det dreier seg om en smektende affære som en smørtenor virkelig kunne fått det til å dryppe av.

Prøysen skrev den norske versjonen til en kabaret på Studioteatret i 1946, og Jens Bolling – som hadde bedt ham om å oversette visen til norsk – fikk sjokk da han hørte hvor upoetisk den var blitt: Hva var vel en prosaisk steinrøys mot de yndige “björkorna bredvid kojan"?

Prøysen hadde skrevet om hele teksten i retning av større realisme og mindre glansbildeidyll, så hva genren angår, kan “Steinrøysa neri bakken" også forstås som en korrigerende parodi på Prøysens egen forblommede svenske tekst – men dermed også på et uendelig antall sanger som besynger den sentimentaliserte kjærligheten i naturskjønne omgivelser.

En annen sang som gjerne blir betraktet som svært idyllisk er “Så seile vi på Mjøsa". Her blir livet på landet behørig lovprist, men at idyllen finnes innenfor rammene av denne sangen, betyr ikke at tilværelsen alltid fortoner seg slik.

Og når det står at kalven uti hagen aldri har hørt om frikassé, er det for øvrig ikke et spesielt idylliserende utsagn; at kalven aldri har hørt om frikassé, forhindrer ikke at det er nettopp det den vil ende som – med mindre man lager karbonader av dyret (akkurat nå står vel denne kalven mer i fare for å bli slaktet skånseløst ned uten å havne på noe middagsbord).

Prøysens farkost – “en sprøkkin holk" – er i tillegg like målbevisst upoetisk som steinrøysa, og hovedgrepet vis-à-vis Ulf Peder Olrogs originaltekst består jo i å demontere det høystemte og erstatte det med noe tvers igjennom hverdagslig og trivielt. Også her har begrepet "korrigerende parodi" en viss relevans.

Mannen med ljåen

Prøysens idyller eller anslagsvise idyller rommer nesten alltid strømninger som går i en helt annen retning, og i en av sangene hans finner vi en direkte nådeløs underminering av alt som har med landlig idyll å gjøre: Jeg tenker på “Slipsteinsvæilsen", som er blitt utstyrt med en både kongenial og genial melodi av Bjarne Amdahl; dette må være en av de aller beste visene som i det hele tatt foreligger i Norge.

Sangen skildrer den norske sommerens blomstrende skjønnhet bare for å meie den brutalt ned etterpå – det finnes ingen nåde hverken for blomster, jenter eller for det jeget som sitter og drar i sveiva på slipesteinen. Det er en nifs tvetydighet i teksten – jeget drar sveiva i år, men han/hun har selv vært “en blomme så raudlett og gla", noe som i grunnen antyder et vampyr-motiv: Jeg ble meid ned selv, nå meier jeg ned andre – som senere skal meie ned andre igjen.

Genremessig kan “Slipsteinsvæilsen" tilbakeføres til eldgamle sanger om døden som en slåttekar – dvs. som mannen med ljåen. Som det står i det avsluttende refrenget:

Å, blommer, å jinter, je veit å de får!

Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,

så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,

så tona som du høre i kvellsro og fred…

… det er slipsteinsvæilsen som går… og går… og går…

Vise om løgna

“Det må jo slutte i dur" sa Prøysen ved en anledning til Alf Cranner, og som Cranner selv påpeker, var forfatteren av “Slipstæinsvæilsen" ikke alltid like konsekvent: “Tru æiller på jinter som sørjer / og viser som slutter i moll," skrev Prøysen en gang, men “Slipstæinsvæilsen" slutter umiskjennelig i moll. Det gjør også andre viser av Prøysen, og rådet om ikke å tro på slike viser blir dementert av de angjeldende visenes udiskutable kvalitet. Nå skal vi imidlertid være forsiktige med å ta Prøysens formaninger helt bokstavelig; på den ene siden krever som sagt de ulike genrene også forskjellige uttrykk og utsagn; på den annen side er det nettopp Prøysen som har skrevet en “Vise om løgna" – der løgnen blir besjelet og billedliggjort som en av de evige undertrykte og forfulgte i verden:

Sæinninga sitt i en ting-sal

med fakta og klare bevis,

løgna sitt dødsdømt i pine

og dikte om Paradis…

Hele sangen er et forsvar for løgnen, og genremessig er den nærmest en blanding av en ode og et kjærlighetsdikt, for Prøysen henvender seg etter hvert direkte til løgnen og frir til den. Jeg må bare betone så sterkt jeg overhodet kan at en mann som var i stand til å skrive noe slikt som “Vise om løgna" må ha hatt et adskillig mer komplisert sinn og et adskillig større mørke i seg enn det man pleier å tillegge ham. En mer problematiserende tematisering av uttrykket “Løgn og forbandet digt" enn denne teksten, er det vanskelig å oppdrive.

Dyrefabelen

Mitt neste genreeksempel er dyrefabelen, som også strekker seg tilbake til antikken: Dyrefabelen praktiseres først av antikke forfattere som Archilochos, Æsop og Phaedrus, dukker senere opp i en del middelalderdiktning, og var fortsatt fullt anvendelig for diktere på 17- og 1800-tallet. Fullt anvendelig har dyrefabelen for så vidt vist seg å være senere også, men i vår tid har den nesten uten unntak fått utfolde seg i barnelitteraturen, og det er også i barnevisene og barnebøkene Prøysen finner plass til den. Det som var min yndlingsbok av Prøysen da jeg var barn, Sirkus Mikkelikski, er jo en stor dyrefabel i romanform, hvor skikkelser som er blitt kjent fra visene er blant hovedpersonene: Nøtteliten, Bolla Pinnsvin, Helene Harefrøken… Både i denne romanen og i visene holder Prøysen seg til en viktig grunnregel for dyrefabelen som genre – dyrene gis menneskelige trekk, men innenfor rammene av sin egen artsbestemte dyriskhet: Nøtteliten er kvikk og uvøren, Bolla Pinnsvin er noe langsommere og forsiktigere, Helene er vimsete og ubekymret. Dyrefabelen har dessuten en tendens til å inneholde en klar moral, men dét er et trekk ved den Prøysen ikke nødvendigvis bryr seg så mye om å reprodusere. Noe av det fine og befriende ved Prøysens barneviser – både de som handler om dyr og de andre – er at de som regel er velsignet frie for prektige moraliseringer. Det betyr imidlertid ikke at de behøver å mangle brodd: En temmelig skarpskodd dyrefabel er “Hanan i Drammen", sangen om den storsnutete hanen som er så intenst innbilsk at den ikke begriper det når den dummer seg loddrett ut. “Her kommer jeg!" vræler idioten da han blir hevet ut etter å ha hoppet opp i grautfatet – og denne fyren tror jeg nok jeg drar kjensel på. Sist jeg så “hanan i Drammen", ble han avvist av opptil flere jenter på en kafé, men gikk ufortrødent videre til andre jenter mens han “bruste med kammen".

Nidvisen

Med “Hanan i Drammen" sneier vi innom en annen genre som heller ikke er av de aller nyeste: Sangen er nærmest en kamuflert nidvise; vi kan også kalle den en satire, en form som lett lar seg kombinere med de øvrige genrene jeg har diskutert her. “ Blant andre effektive satirer av Prøysen finner vi enda en bearbeidelse av en Olrog-låt, “Tango for TV"; denne satirens objekt er de menneskene som mener at TV virker sløvende og passiviserende på ungdommen. De unge menneskene i Prøysens tekst klager over at det er visse ting de ikke lenger får gjort etter at de ble TV-slaver:

Vi skulle tømt en sjokoladeautomat,

men vi fikk aldri, aldri tid.

Det ble å sitte ved et TV-apparat

i hjemmets harmoni.

(…)

Vi skulle slått ei gammal kjerring tel a gol

og tatt en pung med penger i.

Det ble å sitte foran TV på en stol,

så vi fikk aldri tid.

Satiren

Prøysen har ikke skrevet så fryktelig mange satirer, men de som finnes, har en umiskjennelig snert og utretter det en klassisk satire skal utrette: De latterliggjør et fenomen, en tendens eller en utbredt innstilling i forfatterens samtid, skjønt latterliggjøringen kan ha en rekkevidde som går langt utover den umiddelbare foranledningen. Satiriske innslag er det i den sangen Prøysen skrev til Forfatterforeningens 75-årsjubileum i 1968; her gir han noen råd til forfattere som vil ha suksess – ett av dem er å skrive pornografi:

Litt elskovsvariasjon må leserne få,

for helt fra dom debuterte har stillingen vært som nå,

og kan du få sjælve Bondevik i kok,

da kan du væra temmelig sikker på bok!

Dette er effektiv satire, rettet mot myndighetene, men kan hende også med et lite innebygd spark til Jens Bjørneboe, som hevdet at et av målene med Uten en tråd var å tirre kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik. Linjene rommer i tillegg et utkast til en analyse av de litterære tilstandene i Norge på denne tiden, for på det sexy sekstitallet kunne man i frigjøringens navn skrive den mest lugubre pornografi og lansere det som viktig og grensesprengende litteratur.

"The mad song"

Beslektet med satiren, men overhodet ikke identisk med den, er en genre britene kaller for “the mad song" og som Shakespeare og William Blake har skrevet varianter av. I Norge kan vi kanskje like gjerne kalle genren for “bakvendte viser", etter den norske folkevisen som best eksemplifiserer hva det er snakk om: nemlig å sette verden, eller det vedtatte verdensbildet, på hodet. Prøysens egne bidrag til genren omfatter bl.a. et par barneviser; “I bakvendtland" er vel den mest kjente, men den som heter “Å huttetuttetei" er heller ikke ueffen – her forestiller sangens jeg seg hvordan det ville gå hvis barn behandlet voksne slik voksne pleier å behandle barn. “Jørgen Hattemaker" er en diskret og meget vakker variant av denne genren; den nivellerer stillferdig noen stands- eller klasseforskjeller og ender med et rollebytte som finner sted i drømme. I “Narrevise" tar så Prøysen skrittet helt ut og identifiserer seg med den klassiske narreskikkelsen – som han igjen identifiserer med visesangeren, underholderen eller entertaineren. Implisitt i denne sangen ligger en drøftelse av Prøysens rolle som norsk riksnarr; han var mannen som kunne bruke sin egen sang “Lillebrors vise" til å gjøre reklame for Lilleborg (“det kan bare Lilleborg, og bare, bare han") og samtidig skrive sanger og andre tekster fulle av sosial indignasjon. Sammen med Bjarne Amdahl var han ansvarlig for kjempesuksessen “Tango for to", men han uttalte selv om den at “Det er for jævli at noe slikt skal sælja noe så grassalt".

Etisk, politisk og eksistensielt sprengstoff

Andre sanger – som “Jørgen Hattemaker", “Æille har et syskenbån på Gjøvik", “Skaff meg en synder", “Slipsteinsvæilsen" og “Vise om løgna" – inneholder såpass mye etisk, politisk og eksistensielt sprengstoff at man kan lure på hvordan Prøysen slapp unna med det uten å miste den statusen han hadde opparbeidet seg. Skjønt, på sekstitallet, da de fleste av de krassere visene ble til, hadde Prøysens popularitet sunket, om ikke blant barna så blant det voksne publikumet, og han hadde kanskje ikke lenger noe å tape på å gå direkte til verks. Dessuten visste Prøysen at nettopp narren kan tillate seg hva det skal være, særlig hvis han sørger for å gi folk “en sang om glea" når de ber om det: Narrens eller underholderens tveeggete privilegium er å kunne si omtrent hva som helst uten å bli straffet for det – han er jo bare en tulling uansett –, men prisen han må betale for frittalenheten kan være den dypeste ensomhet. I mai i fjor så jeg et nærbilde av denne ensomheten, i en TV-sending som viste hvordan Bob Dylan mottok den svenske Polar-prisen under en pompøs seremoni i Stockholm: Prisen ble utdelt av kungen selv, etter at en av Sveriges prinsesser hadde holdt en liten tale hvor hun sa at selv om man ikke delte prisvinnerens synspunkter, måtte man ganske enkelt la seg beseire av hans kunstneriske talent: Dermed oppstod det en grell og utilsiktet ironi med et solid historisk forelegg – de kongelige belønner sine hoffnarrer og forsikrer dem i samme åndedrag om at de egentlig gir blaffen i hva de sier. Dylan så for anledningen ut som en meget ensom mann, og den samme ensomheten er jeg sikker på at Alf Prøysen har kjent, midt oppe i den kolossale populariteten som lenge ble ham til del. Med den konstateringen setter jeg sluttstrek for dette foredraget – med et sitat fra nettopp “Narrevise": “Tel lykke! og Takk for meg!"

av Henning Hagerup